Det var ingen i kafeen da vi kom inn, og vi sjekka ut menyen. Den var ganske stor, men allikevel en typisk kafémeny: biff med løk, laks med smørsaus, kjøttkaker i brun saus, hamburger med pommes frites osv. Vi var begge veldig sultne så biffen ble førstevalget, så lenge vi kunne få bestilt. Vi satte oss ned og leste i aviser mens vi venta på at personalet skulle komme. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til lukta, gammel, innestengt og litt fettete, typisk norsk veikro. Kafeen fungerte som en lokal kiosk i tillegg til å bare være en kafé. Det var mulig å leie kjente actionfilmer og komedier. I tillegg solgte de smågodt til stykkpris.
Etter en stund kom kokken inn med to rimiposer i armene. Han virka ikke overraska over å ha kunder og gikk i eget tempo bak disken og inn på kjøkkenet for å sette fra seg varene. Til slutt kom han tilbake og lurte på hva vi skulle ha. Vi sa begge biff og jeg skulle til å betale, men han synes det var greiere å ta betalinga etterpå i tilfelle vi fikk lyst på drikke under middagen. Kokken lurte på hva vi gjorde i Ose, og vi forklarte at vi ville se vettefuruene. Han spurte om vi visste hvor de var og jeg svarte at vi visste ikke helt nøyaktig. Han sa han skulle forklare veien når middagen var klar, og sa på vei inn til kjøkkenet at det fulgte kaffe med til biffen. Vi tok oss en kopp hver og Ørjan begynte å føle seg hjemme.
Mens vi venta på maten kom en mor med en datter og en baby inn i kafeen. Mora ringte en gang i bjella på disken. Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan være så frimodige at dem tør ringe i slike bjeller, og jeg ble pinlig berørt på vegne av henne. Da kokken ikke kom ringte hun en gang til hvorpå kokken responderte med ”ja ja ja”. Han tok seg god tid, og nå begynte jeg også å like denne kafeen.
-Ja? Sa kokken.
-Om det var mulig å låne toalettet. Sa mora.
På døra til toalettet stod det at det kosta 5 kroner for gjester, gratis for kunder.
-Jeg har kontanter i bilen, jeg kan komme tilbake og betale etterpå, fortsatte hun.
Kokken ga henne nøkkelen og hun og dattera gikk inn på toalettet. Kokken gikk tilbake til kjøkkenet og fortsatte med maten.
Vi fikk maten vår og mora kom inn igjen og betalte fem kroner for toalettbesøket. Hun spurte om han hadde en mikrobølgeovn så hun kunne varme opp babymat. Det kunne kokken gjøre, og mora fløy ut igjen for å hente glasset med maten. På utsiden av kafeen stod faren og filma Ose sentrum. Mora fikk glasset med babymat og hun satte seg ned med ungen og foret den. Jeg synes hun tok seg alt for godt til rette, men det er vel det mødre gjør. Når de har født et par unger, kan de rutinene og gir faen i alle andre enn familien sin.
Da familien endelig hadde gått kom kokken ut og forklarte oss veien. Han fortalte at furuene stod bak en låve til en gammel mann med mopedbil. Vi lurte på om vi bare kunne ta oss til rette og gå over tunet og bort til furutrærne. Kokken sa at det gikk helt greit, men at det ville være hyggelig av oss å ringe på til den gamle mannen og spørre. Han var hjemme om mopedbilen stod i gården. Den gamle mannen begynte å bli temmelig gammel, men var fortsatt sprek og pratesjuk. Han ville nok bli med oss og fortelle om han var hjemme. Da kokken sa dette håpte jeg på at han ikke var hjemme. Lufta var varm inne i kafeen og sutringa fra ungen og klaginga til mora hadde gjort meg tung i hodet. Jeg orka ikke at en gammel mann skulle prate meg døv. For all del, det hadde sikkert vært hyggelig men sannheten er at jeg ikke er spesielt glad i folk generelt. Jeg skal ha mye energi for å omgås fremmede, og denne turen hadde tappet meg for energi. Da vi hadde gjort opp for maten og kommet oss ut fra kafeen håpte Ørjan på det samme som meg, at mannen ikke var hjemme. Det gjorde meg ganske letta.
På vei mot vettefuruene kom en mopedbil mot oss. I bilen satt en gammel mann. Vi nærmet oss, og gubben var ikke hjemme. Veibeskrivelsene kokken hadde gitt oss stemte, og i oppkjørselen til den gamle mannen stod det ingen mopedbil, men en rullator. Vi gikk over tunet, bak låven til de største furuene vi fant. Kokken hadde skrytt dem opp i skyene og sagt at man måtte være flere mann for å holde rundt dem, men det holdt med Ørjan og meg, vi er lange folk. Det var to levende svære furuer, og en dau. Det hadde vært flere, men mange hadde gått tapt i hardt vær. Dette var en gammel offerplass, og hadde vært det i generasjoner. I dag er det bare den gamle mannen som holder tradisjonen ved like, samt besøkende som har hørt om dem. Man ga offergaver til vettene som holdt til ved trærne, eller under bakken. Grunnen til at vettene holdt/holder til her vet jeg ikke, det kunne kanskje den gamle mannen forklart, men jeg antar at det er fordi furuene er større enn vanlig, eller at avlingen har gått bra det året en fyr tilfeldigvis sølte øl ved treet. Vi ofra hvert fall en sigg og tjue kroner til treet, eller vettene. Ørjan tok noen bilder, og jeg stod der og lurte på hva vi skulle gjøre nå. Sette oss ned? Kjenne på energien? Vi gikk hvert fall bare tilbake der vi kom fra, og videre nedover Otra. På veien tilbake, møtte vi nok en gang gubben i mopedbilen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar