Har du verkeleg god fantasi, vil du høyre rop, hestevrinsk eller hjullydar. Kan hende vil du jamvel høyre han som sklei på isen i ”Stigen” og drukna i elva.Byklestigen
Jeg hørte ikke en lyd. Annet enn biler som suste forbi langs riksvei 9, og Ørjan, som tok bilder av alle kulturminnene, minner fra krigen, poster til tyskere, og piggtråd. En stein, som ingen helt vet hva er, men sannsynligvis et merke for å markere tomt. Og en forhøyning i bakken. Det har ikke vært utgravinger i forhøyningen, men man antar at det er ei smie som kan være ”fleire hundre år gamal”.
Veien har blitt lagt om flere ganger. Før 1770 gikk det ikke an å passere med hest. Folk måtte klatre loddrett i stiger. Her hevdes det at flere har falt utfor og drukna. (Bl.a. han man kunne høre skrik fra om man hadde god fantasi). Etter 1770 lagde man stier av tømmerstokker så man kunne geleide hestene forbi den vanskelige passasjen. Man måtte holde fast i seletøyet og halen, i følge tegninger. Først i 1879 kunne man passere med hest og kjerre. Da hadde man dynamitt og sprengte seg en vei rundt hele fjellet. Det året jeg ble født fikk man tunnel. Mye enklere.
Vi møtte en dame som bodde rett ved løypa til Byklestigen. Hun stod i tunet og luka ugress. Vi hadde gått oss vill, og lurte på hvor løypa fortsatte. Hun klagde på veivesenet som hadde skilta for dårlig. Jeg nikka og var enig. Dama selv pleide å gå løypa hver søndag. Det var slik hun holdt seg i form. Hun så ut til å være i god form. Det slo meg at hun gjenga historien om ”Stigen” på akkurat samme måte som skiltene, like usikkert, mens hun gestikulerte med armene om hvordan man geleida hesten på tømmerstokkene. Ørjan tok bilder av gress mens hun prata. Før vi gikk videre ønska hun oss god St. Hans. Vi takka og ønska henne det samme. Hun fortsatte med å luke og vi gikk videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar