fredag 12. august 2011
Kalkverket vi aldri fant
Vi ble fortalt av fylkeskonservator Frans-Arne Stylegaar at det skulle være et kalkverk på Sødal, og at det var enkelt å se fra veien. Jeg har kjørt sødalsveien fra Kristiansand til Vennesla eller Vatnestrøm ørten ganger men aldri sett noe som kan være et kalkverk. Heller ikke på slutten av kulturekspedisjonen vår fant vi det. Men samme kan det være. Vi var hjemme nå, og tanken på å fly fram å tilbake sødalsveien for å leite etter et kalkverk fristet ikke. Så vi nevner det i denne teksten i stedet.
torsdag 11. august 2011
Kraftverk og tømmerrenna
Vi hadde forvilla oss på en gammel grusvei mellom Røyknes og Vennesla. Jeg har kjørt der en gang med mammas bil, og visste at det var rester fra et gammelt kraftverk nærmere Vennesla. I stedet for å skilte med severdighetsmerke har det gamle kraftverket blitt gjemt bort, sannsynligvis på grunn av alle brønnene som man kan ramle oppi. Dette har ført til at det har blitt holdt alternative fester i grunnmuren, og blitt et tilholdssted for Hells Angels- medlemmer som skal banke opp motstandere. Det sistnevnte hendte i fjor, og førte til et tragisk dødsfall ved at en ung fyr ramla oppi en av brønnene og døde. Jeg har tidligere vært blomsterbud, og leverte blomster til denne fyrens begravelse. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se alle HA-medlemmene okkupere kirkegården med motorsyklene. Etter ulykken har de gjerda inne hele området, kanskje like greit.
Lengre nede, ved Steinsfossen, er begynnelsen, eller enden, på tømmerrenna som jeg tror går helt opp til Røyknes, i hvert fall nesten, og renna følger setesdalsbanen et stykke. Jeg har vært her tidligere og badet. Det går an å hoppe fra ei jernbanebru, tolv meter, rett ned i Otravassdraget. Jeg gjorde det en gang for noen år siden, etter flere minutter med oppmanning endte jeg skrått ned i vannet, det smalt kraftig i ryggen, men gikk bra, og det var vel verdt smertene.
Vi gikk bare et lite stykke opp tømmerrenna denne gangen. Opp til der hvor de har lagd en hengebro til renna. Det ga et lite kick av å gå over, det er høyt ned og grunt vann, renna er gammel og dårlig restaurert, men jeg visste av erfaring at det var helt trygt å gå over. Dessuten var det et feit kjærestepar foran oss som nettopp hadde passert brua. Selv om jeg var relativt trygg med å gå i renna var Ørjan hakket mer skeptisk, og det var fint å se ham litt skjelven etter at han hadde sett min reaksjon med huggormen.
Vi snudde igjen etter å ha passert hengebroa, og gikk videre nedover elva. Det var mange fundamenter i elva, sannsynligvis etter tømmerfløting. Vennesla har vært en tømmerindustribygd tidligere. Det er vel fortsatt en del tømmerindustri her, men det er ikke akkurat det de lever av lenger. Hunsfoss’ lager ikke mye glanspapir lengre. (Sorry, jeg bare måtte, høh høh).
Lengre nede, ved Steinsfossen, er begynnelsen, eller enden, på tømmerrenna som jeg tror går helt opp til Røyknes, i hvert fall nesten, og renna følger setesdalsbanen et stykke. Jeg har vært her tidligere og badet. Det går an å hoppe fra ei jernbanebru, tolv meter, rett ned i Otravassdraget. Jeg gjorde det en gang for noen år siden, etter flere minutter med oppmanning endte jeg skrått ned i vannet, det smalt kraftig i ryggen, men gikk bra, og det var vel verdt smertene.
Vi gikk bare et lite stykke opp tømmerrenna denne gangen. Opp til der hvor de har lagd en hengebro til renna. Det ga et lite kick av å gå over, det er høyt ned og grunt vann, renna er gammel og dårlig restaurert, men jeg visste av erfaring at det var helt trygt å gå over. Dessuten var det et feit kjærestepar foran oss som nettopp hadde passert brua. Selv om jeg var relativt trygg med å gå i renna var Ørjan hakket mer skeptisk, og det var fint å se ham litt skjelven etter at han hadde sett min reaksjon med huggormen.
Vi snudde igjen etter å ha passert hengebroa, og gikk videre nedover elva. Det var mange fundamenter i elva, sannsynligvis etter tømmerfløting. Vennesla har vært en tømmerindustribygd tidligere. Det er vel fortsatt en del tømmerindustri her, men det er ikke akkurat det de lever av lenger. Hunsfoss’ lager ikke mye glanspapir lengre. (Sorry, jeg bare måtte, høh høh).
tirsdag 9. august 2011
Kirsten Lundsgaardvig
Vi var innom et mineralutsalgssted på Kile. Det var totalt kaos av mineraler i hvite små pappesker, og troll. Det var flere turister innom da vi var der, de fleste var norske, og eieren stod entusiastisk og forklarte med dem. Vi dro videre.
Rett ved kraftverket på Skaiå, fortsetter en vei over til Kile. På denne veien, rett med kommunegrensa bor Kirsten Lundsgaardvig. I Vennesla kommune altså. Ørjan hadde ringt henne samme dagen og bedt henne møte oss. Hun var for tiden travelt opptatt med en separatutstilling i Søgne gamle prestegård, og kalte det et guds mirakel at vi kunne komme samme dag, for det var den eneste tiden hun hadde ledig fremover. Vi ble bedt om å gå inn i garasjen, ut på den andre siden og følge stien til hytta. Hun har tidligere vært med i programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg trodde derfor at det var veldig uframkommelig. Det var det ikke. Kanskje femti meter unna garasjen kom vi til den gamle vaktboligen hun bor i. Vi ble møtt av to små bikkjer, hun kom leende bak og forklarte at bikkjene het Olivia pølsedyr og Jesper. Olivia var pesende og feit, og hadde vel derav fått navnet sitt. Jesper var en puddelliknende skapning.
Huset hun bor i er bygd i 1889 og er derfor fredet. Det er en gammel vaktbolig i forbindelse med Setesdalsbanen og i følge henne spøker det her. Man hører ofte lyder i trappene og dører åpner og lukker seg selv. En gang satt hun i telefonen og plutselig oppdaget hun at det var en rose i hånden. Hun aner ikke hvor den kom fra. Kirsten Lundsgaardvig har blitt vant til spøkelsene nå, og synes ikke det gjør noe at dem er der. Det var verre da hennes mor også bodde der. En natt hadde et spøkelse tittet innom værelset til mora, dagen etter spurte hun Kirsten om hun hadde vært innom og sett til henne. Hun svarte bare ja, for å ikke uroe mora si. Det er også et vårdøger som varsler omtrent hver gang hun får gjester.
Kirsten viste oss rundt i huset sitt, og vi kom opp til atelieret. Der viste hun frem bildene som skulle opp på veggene i Søgne, og Ørjan bemerket at hun hadde brukt prikker i mange av bildene sine. Da rettet hun ham og sa det var stjerner. Hun forklarte at hun var i en universperiode, noe hun har vært ganske lenge. Bilder hadde elementer fra hele verden: fugler fra Sør-Afrika, klesdrakter fra Bolivia osv, plassert i et slags univers av stjerner. (Mer presist enn dette tør jeg ikke analysere bildene). Kirsten reiser mye, og blir inspirert av reisene. Hun tar bilder og tegner skisser, og når hun kommer hjem arbeider hun. Hun må arbeide hver dag.
Vi satt oss ut på terrassen, ble servert kaffe og krydderkaker som hun hadde bakt selv. Hun liker veldig godt å bake krydderkaker, men hun ville ikke spise dem, hun ser jo hvordan dem blir laget. Dette sa hun først etter å ha servert oss kake. Jeg åt bare et stykke. På terrassen var det lévegger, og den ene hadde et vindu av pleksiglass. Hun kalte det ”Vinduet ut mot verden”. Det ble bygd en dag hun hadde en venn på besøk. Hun hadde lenge planer om å gjøre det og hadde utstyret klart, men fikk selv aldri gjort det. Vennen satte i gang og gjorde det på no time, noe hun er svært takknemlig for.
Vi spurte henne om hun hadde noen tilknytning til Setesdal og Otra, hvorpå hun svarte at hun er internasjonal. Det var helt tilfeldig at hun endte opp her. Kirsten flytta til Norge for første gang ”var det i 1972?” og bodde først i Telemark, så på Nesodden, så flytta hun tilbake til Danmark en stund, før hun flytta opp til Skaiå, så til Kile og så til den gamle vaktboligen. Da hun bodde på Skaiå hadde dattera hennes møtt en type på Kile som hun var så forelsket i, og da Kirsten sa hun ville flytte spurte dattera om de kunne flytte til Kile hvor typen bodde. Det gjorde dem, for Kirsten verdsetter kjærligheten høyt. Hun skulle gjerne hatt en kjæreste, og lurer ofte på ”om det henger en mann på mitt tre i dag. Så går jeg ut og kikker, og så er det ingen”. Da dattera flytta hjemmefra ble huset på Kile for stort, så kom hun tilfeldigvis over vaktboligen der hun bor i dag. Hun er veldig fornøyd med huset, og blir inspirert av naturen, selv om hun ikke har noe forhold til den, eller Setesdal. Vi lurer på hvorfor hun ikke har noe forhold til Otra, eller Setesdal og hun svarer at hun ikke liker fele. Hun prøvde å spille fiolin som liten, da de bodde rett ved ett sykehus, og søstera hennes trodde det var en ambulanse. Etter det la hun fela fra seg.
Kirsten Lundsgaardvig er utdannet på det kongelige kunstakademiet i København og er nødt til å arbeide med kunsten. Om hun ikke får det til blir hun komprimert som hun kaller det, hun synes det er en mye finere beskrivelse enn deprimert. Det er noe av grunnen til at hun bor her. Hun kan ha mange venner på besøk, og har bil og kan besøke andre når hun trenger det, men først og fremst trenger hun fred til å arbeide. Hun er ikke noe flokkdyr, og er seg selv alltid. Dette fikk konsekvenser for da hun var med i Der ingen skulle tru … I programmet var det en scene hvor hun gikk naken i gummistøvler, noe hun pleide å gjøre før. Folk elsket personligheten hennes og hun fikk flere frierbrev men takka nei til alle sammen. En blind mann ville til og med kjøpe gummistøvlene hennes. Hun takka nei til dette også, selv om hun ble veldig rørt hadde hun jo fortsatt bruk for støvlene.
Rett ved kraftverket på Skaiå, fortsetter en vei over til Kile. På denne veien, rett med kommunegrensa bor Kirsten Lundsgaardvig. I Vennesla kommune altså. Ørjan hadde ringt henne samme dagen og bedt henne møte oss. Hun var for tiden travelt opptatt med en separatutstilling i Søgne gamle prestegård, og kalte det et guds mirakel at vi kunne komme samme dag, for det var den eneste tiden hun hadde ledig fremover. Vi ble bedt om å gå inn i garasjen, ut på den andre siden og følge stien til hytta. Hun har tidligere vært med i programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg trodde derfor at det var veldig uframkommelig. Det var det ikke. Kanskje femti meter unna garasjen kom vi til den gamle vaktboligen hun bor i. Vi ble møtt av to små bikkjer, hun kom leende bak og forklarte at bikkjene het Olivia pølsedyr og Jesper. Olivia var pesende og feit, og hadde vel derav fått navnet sitt. Jesper var en puddelliknende skapning.
Huset hun bor i er bygd i 1889 og er derfor fredet. Det er en gammel vaktbolig i forbindelse med Setesdalsbanen og i følge henne spøker det her. Man hører ofte lyder i trappene og dører åpner og lukker seg selv. En gang satt hun i telefonen og plutselig oppdaget hun at det var en rose i hånden. Hun aner ikke hvor den kom fra. Kirsten Lundsgaardvig har blitt vant til spøkelsene nå, og synes ikke det gjør noe at dem er der. Det var verre da hennes mor også bodde der. En natt hadde et spøkelse tittet innom værelset til mora, dagen etter spurte hun Kirsten om hun hadde vært innom og sett til henne. Hun svarte bare ja, for å ikke uroe mora si. Det er også et vårdøger som varsler omtrent hver gang hun får gjester.
Kirsten viste oss rundt i huset sitt, og vi kom opp til atelieret. Der viste hun frem bildene som skulle opp på veggene i Søgne, og Ørjan bemerket at hun hadde brukt prikker i mange av bildene sine. Da rettet hun ham og sa det var stjerner. Hun forklarte at hun var i en universperiode, noe hun har vært ganske lenge. Bilder hadde elementer fra hele verden: fugler fra Sør-Afrika, klesdrakter fra Bolivia osv, plassert i et slags univers av stjerner. (Mer presist enn dette tør jeg ikke analysere bildene). Kirsten reiser mye, og blir inspirert av reisene. Hun tar bilder og tegner skisser, og når hun kommer hjem arbeider hun. Hun må arbeide hver dag.
Vi satt oss ut på terrassen, ble servert kaffe og krydderkaker som hun hadde bakt selv. Hun liker veldig godt å bake krydderkaker, men hun ville ikke spise dem, hun ser jo hvordan dem blir laget. Dette sa hun først etter å ha servert oss kake. Jeg åt bare et stykke. På terrassen var det lévegger, og den ene hadde et vindu av pleksiglass. Hun kalte det ”Vinduet ut mot verden”. Det ble bygd en dag hun hadde en venn på besøk. Hun hadde lenge planer om å gjøre det og hadde utstyret klart, men fikk selv aldri gjort det. Vennen satte i gang og gjorde det på no time, noe hun er svært takknemlig for.
Vi spurte henne om hun hadde noen tilknytning til Setesdal og Otra, hvorpå hun svarte at hun er internasjonal. Det var helt tilfeldig at hun endte opp her. Kirsten flytta til Norge for første gang ”var det i 1972?” og bodde først i Telemark, så på Nesodden, så flytta hun tilbake til Danmark en stund, før hun flytta opp til Skaiå, så til Kile og så til den gamle vaktboligen. Da hun bodde på Skaiå hadde dattera hennes møtt en type på Kile som hun var så forelsket i, og da Kirsten sa hun ville flytte spurte dattera om de kunne flytte til Kile hvor typen bodde. Det gjorde dem, for Kirsten verdsetter kjærligheten høyt. Hun skulle gjerne hatt en kjæreste, og lurer ofte på ”om det henger en mann på mitt tre i dag. Så går jeg ut og kikker, og så er det ingen”. Da dattera flytta hjemmefra ble huset på Kile for stort, så kom hun tilfeldigvis over vaktboligen der hun bor i dag. Hun er veldig fornøyd med huset, og blir inspirert av naturen, selv om hun ikke har noe forhold til den, eller Setesdal. Vi lurer på hvorfor hun ikke har noe forhold til Otra, eller Setesdal og hun svarer at hun ikke liker fele. Hun prøvde å spille fiolin som liten, da de bodde rett ved ett sykehus, og søstera hennes trodde det var en ambulanse. Etter det la hun fela fra seg.
Kirsten Lundsgaardvig er utdannet på det kongelige kunstakademiet i København og er nødt til å arbeide med kunsten. Om hun ikke får det til blir hun komprimert som hun kaller det, hun synes det er en mye finere beskrivelse enn deprimert. Det er noe av grunnen til at hun bor her. Hun kan ha mange venner på besøk, og har bil og kan besøke andre når hun trenger det, men først og fremst trenger hun fred til å arbeide. Hun er ikke noe flokkdyr, og er seg selv alltid. Dette fikk konsekvenser for da hun var med i Der ingen skulle tru … I programmet var det en scene hvor hun gikk naken i gummistøvler, noe hun pleide å gjøre før. Folk elsket personligheten hennes og hun fikk flere frierbrev men takka nei til alle sammen. En blind mann ville til og med kjøpe gummistøvlene hennes. Hun takka nei til dette også, selv om hun ble veldig rørt hadde hun jo fortsatt bruk for støvlene.
mandag 8. august 2011
Barnevandrer
Jeg begynner å nærme meg hjemme. Fra Evje og nedover har jeg opp i gjennom besøkt ganske hyppig. Da de eldste i gjengen fra heimbygda fikk lappen brukte vi mye tid på råning, og da jeg selv fikk lappen kjørte jeg meningsløst rundt på sykkelstier og gamle grusveier i området i stedet for å være hjemme. Da jeg begynte å bli voksen ville jeg komme meg ut fra hjemmet, og blei stressa av å omgås foreldra mine. Etter middagen fikk jeg låne mammas Nissan Sunny, og med den kjørte jeg ut til venner som var flytta på hybel, eller ut til steder jeg fikk være i fred, eller ut med venner, opp til Tipptopp gatekjøkken i Evje for å spise snadderloff med dvask kinakål og for mye piffikrydder og dressing. Vi kjøpte kaffe eller kola og parkerte avsides for å prate, drømme. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til og i dag vil jeg helst komme meg hjem når jeg er sliten, til mitt eget hjem, selv om det er en trang hybel i kollektiv, så er det deilig å lukke døra og spille musikk mens jeg sysler.
Vi er ved Kilefjorden. Her kan man enten følge riksvei 9 ned til Øvrebø og videre til byen, eller svinge inn til Iveland, hjemkommunen. Det er en campingplass ved dette krysset, og en sykkelsti går langs Otra ca en kilometer nedover. Langs sykkelstien er det hytter, så det går an å kjøre her i sommerhalvåret, noe jeg gjorde ganske ofte da jeg rømte hjemmefra for en liten stund. Vi har satt oss ned der jeg før pleide å parkere bilen. Ørjan ligger i sola og slapper av, jeg tenker tilbake mens jeg kaster steiner ut i elva. Vi er snart hjemme igjen, og jeg begynner å føle meg trygg. Sola steiker og jeg har en hønsj. Vi har i løpet av turen ikke fått flåttbitt, sett huggorm, eller blitt smittet av harepesten, men ettersom jeg kjenner området føler jeg meg trygg. Ørjan og meg går videre nedover sykkelstien. Passerer en trampoline på en brygge og vi kaster runde steiner ned på den, som spretter videre ut i elva. Otra er full av krypsiv. Den er plaget av det og Kirsten Bråten Berg fortalte oss at de i vinter tørrla deler av elva så sivet frøs til is, for så å slippe vannet og la det renne bort. Det lyktes i Rysstad, men her nede har de ikke gjort det, og det er krypsiv over alt. Vi labber videre og jeg ser ned på beina. Plutselig* ser jeg en huggorm kanskje fem centimeter unna foten min. Sikksakkmønsteret er automatisk truende. Jeg skvetter til, skriker et lite maskulint skrik, og hopper høyt opp i lufta vekk fra ormen. Da jeg lander løper jeg i trygg avstand og sjekker umiddelbart leggene etter bitt. Ørjan har også reagert og følger ormen med kameraet uten frykt, mens den flykter inn i trygg lyng. Jeg sitter sammenkrøpet og puster tungt. Sansene er sylskarpe, og jeg er usikker på et rødt merke på den venstre foten, enten er det et bitt eller så er det en kvise. Det svir ikke, men jeg er fortsatt usikker, og i tankene farer alle tekstene om huggorm jeg har lest meg opp på før turen. At 30 % av bittene er tørre. At voksne huggorm ikke sprøyter like mye gift som de unge, de har lært å spare på den. Om man ikke kjenner noe etter seks timer er bittet tørt, seks timer, skal jeg sitte her i seks timer, det svir ikke, det er sikkert en kvise. Ørjan kommer mot meg. Ler. Faen, nå har han sett denne siden av meg, at hver gang i fremtiden når jeg skal være autoritær, kan han tenke tilbake på dette øyeblikket og le av meg. Nå vet jeg at vi er venner, og at vi respekterer hverandre, og Ørjan er en sympatisk fyr, men likevel. Jeg er nærmere å bruke opp tabbekvota enn det han er. Jeg reiser meg opp for å komme meg, puster stadig tungt, og prøver å puste ut frykten. Himler med øynene for å være selvironisk. Om jeg kan le av meg selv kan jeg fortsatt beholde noe av selvrespekten.
Vi går videre, og jeg prater om hendelsen og det røde merket. Ørjan prøver å roe meg ned med å si at jeg sikkert ikke er blitt bitt. Jeg gjør narr av meg selv og måten jeg reagerte på, og forklarer at angsten gjør at jeg reagerer irrasjonelt.
- Hadde ormen vært der hadde jeg sikkert ikke reagert så ille, sier jeg og peker på en pinne som skal illustrere ormen. Etter å ha sagt det skjønner jeg at det faen med er enda en orm jeg står og peker på. Hjertet begynner å slå, pusten blir tyngre og nok en gang blir sansene sterkere, men jeg reagerer heldigvis ikke like ille denne gangen. Nok en gang jager Ørjan ormen inn i lyngen med linsa, mens jeg står stiv av skrekk. Faen, heller ikke her, hjemme, kan jeg føle meg trygg.
*Jeg har blitt fortalt av Kyrre Andreassen at ordet ”plutselig” ikke gjør seg bra i tekster. At det er for enkelt å drive historien videre ved bruken av ordet og at man skal være dyktig tekstforfatter for å bruke ordet riktig, men aller helst unngå det. Jeg velger likevel å bruke ordet.
Vi er ved Kilefjorden. Her kan man enten følge riksvei 9 ned til Øvrebø og videre til byen, eller svinge inn til Iveland, hjemkommunen. Det er en campingplass ved dette krysset, og en sykkelsti går langs Otra ca en kilometer nedover. Langs sykkelstien er det hytter, så det går an å kjøre her i sommerhalvåret, noe jeg gjorde ganske ofte da jeg rømte hjemmefra for en liten stund. Vi har satt oss ned der jeg før pleide å parkere bilen. Ørjan ligger i sola og slapper av, jeg tenker tilbake mens jeg kaster steiner ut i elva. Vi er snart hjemme igjen, og jeg begynner å føle meg trygg. Sola steiker og jeg har en hønsj. Vi har i løpet av turen ikke fått flåttbitt, sett huggorm, eller blitt smittet av harepesten, men ettersom jeg kjenner området føler jeg meg trygg. Ørjan og meg går videre nedover sykkelstien. Passerer en trampoline på en brygge og vi kaster runde steiner ned på den, som spretter videre ut i elva. Otra er full av krypsiv. Den er plaget av det og Kirsten Bråten Berg fortalte oss at de i vinter tørrla deler av elva så sivet frøs til is, for så å slippe vannet og la det renne bort. Det lyktes i Rysstad, men her nede har de ikke gjort det, og det er krypsiv over alt. Vi labber videre og jeg ser ned på beina. Plutselig* ser jeg en huggorm kanskje fem centimeter unna foten min. Sikksakkmønsteret er automatisk truende. Jeg skvetter til, skriker et lite maskulint skrik, og hopper høyt opp i lufta vekk fra ormen. Da jeg lander løper jeg i trygg avstand og sjekker umiddelbart leggene etter bitt. Ørjan har også reagert og følger ormen med kameraet uten frykt, mens den flykter inn i trygg lyng. Jeg sitter sammenkrøpet og puster tungt. Sansene er sylskarpe, og jeg er usikker på et rødt merke på den venstre foten, enten er det et bitt eller så er det en kvise. Det svir ikke, men jeg er fortsatt usikker, og i tankene farer alle tekstene om huggorm jeg har lest meg opp på før turen. At 30 % av bittene er tørre. At voksne huggorm ikke sprøyter like mye gift som de unge, de har lært å spare på den. Om man ikke kjenner noe etter seks timer er bittet tørt, seks timer, skal jeg sitte her i seks timer, det svir ikke, det er sikkert en kvise. Ørjan kommer mot meg. Ler. Faen, nå har han sett denne siden av meg, at hver gang i fremtiden når jeg skal være autoritær, kan han tenke tilbake på dette øyeblikket og le av meg. Nå vet jeg at vi er venner, og at vi respekterer hverandre, og Ørjan er en sympatisk fyr, men likevel. Jeg er nærmere å bruke opp tabbekvota enn det han er. Jeg reiser meg opp for å komme meg, puster stadig tungt, og prøver å puste ut frykten. Himler med øynene for å være selvironisk. Om jeg kan le av meg selv kan jeg fortsatt beholde noe av selvrespekten.
Vi går videre, og jeg prater om hendelsen og det røde merket. Ørjan prøver å roe meg ned med å si at jeg sikkert ikke er blitt bitt. Jeg gjør narr av meg selv og måten jeg reagerte på, og forklarer at angsten gjør at jeg reagerer irrasjonelt.
- Hadde ormen vært der hadde jeg sikkert ikke reagert så ille, sier jeg og peker på en pinne som skal illustrere ormen. Etter å ha sagt det skjønner jeg at det faen med er enda en orm jeg står og peker på. Hjertet begynner å slå, pusten blir tyngre og nok en gang blir sansene sterkere, men jeg reagerer heldigvis ikke like ille denne gangen. Nok en gang jager Ørjan ormen inn i lyngen med linsa, mens jeg står stiv av skrekk. Faen, heller ikke her, hjemme, kan jeg føle meg trygg.
*Jeg har blitt fortalt av Kyrre Andreassen at ordet ”plutselig” ikke gjør seg bra i tekster. At det er for enkelt å drive historien videre ved bruken av ordet og at man skal være dyktig tekstforfatter for å bruke ordet riktig, men aller helst unngå det. Jeg velger likevel å bruke ordet.
Fånefjell
Ved Byglandsfjord, er det en ny passasje alla Byklestigen. Mer ukjent, men likevel. Passasjen heter Fånefjell, og er et nasjonalt verna veiminne. Det er mulig å gå passasjen, vi orka ikke, men gikk utpå den gamle veien, før tunnelen kom. De har sprengt ganske bra, som en halvtunnel, full utsikt over byglandsfjorden på den ene sida, men over oss er fjellet. Første bilen kjørte på denne veien i 1923, før det kjørte bilene opp Fånekleiva. Den første bilen kjørte der i 1901. Jeg orka ikke være under lenge, de hadde sperra den gamle veien med et svært nettinggjerde, men noen har klippa hull i det så vi kom oss inn likevel. Det er sikkert rasfare og mens Ørjan tok bilder og var imponert, bekymra jeg meg for alle de løse steinene.
søndag 7. august 2011
Ose sentrum
Vi kom til Ose. Ikke langt unna vettefuruene vi skulle sjekke ut seinere. Ose er et tettsted i Bygland kommune for dem som ikke vet det, og den nordligste havna for ferga Bjoren. Vi var sultne, og stakk innom en kafé jeg ikke husker navnet på, noe som er synd for de har vunnet en pris av Norsk Språkråd for navnet, men om du svinger innom Ose sentrum finner du det garantert.
Det var ingen i kafeen da vi kom inn, og vi sjekka ut menyen. Den var ganske stor, men allikevel en typisk kafémeny: biff med løk, laks med smørsaus, kjøttkaker i brun saus, hamburger med pommes frites osv. Vi var begge veldig sultne så biffen ble førstevalget, så lenge vi kunne få bestilt. Vi satte oss ned og leste i aviser mens vi venta på at personalet skulle komme. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til lukta, gammel, innestengt og litt fettete, typisk norsk veikro. Kafeen fungerte som en lokal kiosk i tillegg til å bare være en kafé. Det var mulig å leie kjente actionfilmer og komedier. I tillegg solgte de smågodt til stykkpris.
Etter en stund kom kokken inn med to rimiposer i armene. Han virka ikke overraska over å ha kunder og gikk i eget tempo bak disken og inn på kjøkkenet for å sette fra seg varene. Til slutt kom han tilbake og lurte på hva vi skulle ha. Vi sa begge biff og jeg skulle til å betale, men han synes det var greiere å ta betalinga etterpå i tilfelle vi fikk lyst på drikke under middagen. Kokken lurte på hva vi gjorde i Ose, og vi forklarte at vi ville se vettefuruene. Han spurte om vi visste hvor de var og jeg svarte at vi visste ikke helt nøyaktig. Han sa han skulle forklare veien når middagen var klar, og sa på vei inn til kjøkkenet at det fulgte kaffe med til biffen. Vi tok oss en kopp hver og Ørjan begynte å føle seg hjemme.
Mens vi venta på maten kom en mor med en datter og en baby inn i kafeen. Mora ringte en gang i bjella på disken. Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan være så frimodige at dem tør ringe i slike bjeller, og jeg ble pinlig berørt på vegne av henne. Da kokken ikke kom ringte hun en gang til hvorpå kokken responderte med ”ja ja ja”. Han tok seg god tid, og nå begynte jeg også å like denne kafeen.
-Ja? Sa kokken.
-Om det var mulig å låne toalettet. Sa mora.
På døra til toalettet stod det at det kosta 5 kroner for gjester, gratis for kunder.
-Jeg har kontanter i bilen, jeg kan komme tilbake og betale etterpå, fortsatte hun.
Kokken ga henne nøkkelen og hun og dattera gikk inn på toalettet. Kokken gikk tilbake til kjøkkenet og fortsatte med maten.
Vi fikk maten vår og mora kom inn igjen og betalte fem kroner for toalettbesøket. Hun spurte om han hadde en mikrobølgeovn så hun kunne varme opp babymat. Det kunne kokken gjøre, og mora fløy ut igjen for å hente glasset med maten. På utsiden av kafeen stod faren og filma Ose sentrum. Mora fikk glasset med babymat og hun satte seg ned med ungen og foret den. Jeg synes hun tok seg alt for godt til rette, men det er vel det mødre gjør. Når de har født et par unger, kan de rutinene og gir faen i alle andre enn familien sin.
Da familien endelig hadde gått kom kokken ut og forklarte oss veien. Han fortalte at furuene stod bak en låve til en gammel mann med mopedbil. Vi lurte på om vi bare kunne ta oss til rette og gå over tunet og bort til furutrærne. Kokken sa at det gikk helt greit, men at det ville være hyggelig av oss å ringe på til den gamle mannen og spørre. Han var hjemme om mopedbilen stod i gården. Den gamle mannen begynte å bli temmelig gammel, men var fortsatt sprek og pratesjuk. Han ville nok bli med oss og fortelle om han var hjemme. Da kokken sa dette håpte jeg på at han ikke var hjemme. Lufta var varm inne i kafeen og sutringa fra ungen og klaginga til mora hadde gjort meg tung i hodet. Jeg orka ikke at en gammel mann skulle prate meg døv. For all del, det hadde sikkert vært hyggelig men sannheten er at jeg ikke er spesielt glad i folk generelt. Jeg skal ha mye energi for å omgås fremmede, og denne turen hadde tappet meg for energi. Da vi hadde gjort opp for maten og kommet oss ut fra kafeen håpte Ørjan på det samme som meg, at mannen ikke var hjemme. Det gjorde meg ganske letta.
På vei mot vettefuruene kom en mopedbil mot oss. I bilen satt en gammel mann. Vi nærmet oss, og gubben var ikke hjemme. Veibeskrivelsene kokken hadde gitt oss stemte, og i oppkjørselen til den gamle mannen stod det ingen mopedbil, men en rullator. Vi gikk over tunet, bak låven til de største furuene vi fant. Kokken hadde skrytt dem opp i skyene og sagt at man måtte være flere mann for å holde rundt dem, men det holdt med Ørjan og meg, vi er lange folk. Det var to levende svære furuer, og en dau. Det hadde vært flere, men mange hadde gått tapt i hardt vær. Dette var en gammel offerplass, og hadde vært det i generasjoner. I dag er det bare den gamle mannen som holder tradisjonen ved like, samt besøkende som har hørt om dem. Man ga offergaver til vettene som holdt til ved trærne, eller under bakken. Grunnen til at vettene holdt/holder til her vet jeg ikke, det kunne kanskje den gamle mannen forklart, men jeg antar at det er fordi furuene er større enn vanlig, eller at avlingen har gått bra det året en fyr tilfeldigvis sølte øl ved treet. Vi ofra hvert fall en sigg og tjue kroner til treet, eller vettene. Ørjan tok noen bilder, og jeg stod der og lurte på hva vi skulle gjøre nå. Sette oss ned? Kjenne på energien? Vi gikk hvert fall bare tilbake der vi kom fra, og videre nedover Otra. På veien tilbake, møtte vi nok en gang gubben i mopedbilen.
Det var ingen i kafeen da vi kom inn, og vi sjekka ut menyen. Den var ganske stor, men allikevel en typisk kafémeny: biff med løk, laks med smørsaus, kjøttkaker i brun saus, hamburger med pommes frites osv. Vi var begge veldig sultne så biffen ble førstevalget, så lenge vi kunne få bestilt. Vi satte oss ned og leste i aviser mens vi venta på at personalet skulle komme. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til lukta, gammel, innestengt og litt fettete, typisk norsk veikro. Kafeen fungerte som en lokal kiosk i tillegg til å bare være en kafé. Det var mulig å leie kjente actionfilmer og komedier. I tillegg solgte de smågodt til stykkpris.
Etter en stund kom kokken inn med to rimiposer i armene. Han virka ikke overraska over å ha kunder og gikk i eget tempo bak disken og inn på kjøkkenet for å sette fra seg varene. Til slutt kom han tilbake og lurte på hva vi skulle ha. Vi sa begge biff og jeg skulle til å betale, men han synes det var greiere å ta betalinga etterpå i tilfelle vi fikk lyst på drikke under middagen. Kokken lurte på hva vi gjorde i Ose, og vi forklarte at vi ville se vettefuruene. Han spurte om vi visste hvor de var og jeg svarte at vi visste ikke helt nøyaktig. Han sa han skulle forklare veien når middagen var klar, og sa på vei inn til kjøkkenet at det fulgte kaffe med til biffen. Vi tok oss en kopp hver og Ørjan begynte å føle seg hjemme.
Mens vi venta på maten kom en mor med en datter og en baby inn i kafeen. Mora ringte en gang i bjella på disken. Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan være så frimodige at dem tør ringe i slike bjeller, og jeg ble pinlig berørt på vegne av henne. Da kokken ikke kom ringte hun en gang til hvorpå kokken responderte med ”ja ja ja”. Han tok seg god tid, og nå begynte jeg også å like denne kafeen.
-Ja? Sa kokken.
-Om det var mulig å låne toalettet. Sa mora.
På døra til toalettet stod det at det kosta 5 kroner for gjester, gratis for kunder.
-Jeg har kontanter i bilen, jeg kan komme tilbake og betale etterpå, fortsatte hun.
Kokken ga henne nøkkelen og hun og dattera gikk inn på toalettet. Kokken gikk tilbake til kjøkkenet og fortsatte med maten.
Vi fikk maten vår og mora kom inn igjen og betalte fem kroner for toalettbesøket. Hun spurte om han hadde en mikrobølgeovn så hun kunne varme opp babymat. Det kunne kokken gjøre, og mora fløy ut igjen for å hente glasset med maten. På utsiden av kafeen stod faren og filma Ose sentrum. Mora fikk glasset med babymat og hun satte seg ned med ungen og foret den. Jeg synes hun tok seg alt for godt til rette, men det er vel det mødre gjør. Når de har født et par unger, kan de rutinene og gir faen i alle andre enn familien sin.
Da familien endelig hadde gått kom kokken ut og forklarte oss veien. Han fortalte at furuene stod bak en låve til en gammel mann med mopedbil. Vi lurte på om vi bare kunne ta oss til rette og gå over tunet og bort til furutrærne. Kokken sa at det gikk helt greit, men at det ville være hyggelig av oss å ringe på til den gamle mannen og spørre. Han var hjemme om mopedbilen stod i gården. Den gamle mannen begynte å bli temmelig gammel, men var fortsatt sprek og pratesjuk. Han ville nok bli med oss og fortelle om han var hjemme. Da kokken sa dette håpte jeg på at han ikke var hjemme. Lufta var varm inne i kafeen og sutringa fra ungen og klaginga til mora hadde gjort meg tung i hodet. Jeg orka ikke at en gammel mann skulle prate meg døv. For all del, det hadde sikkert vært hyggelig men sannheten er at jeg ikke er spesielt glad i folk generelt. Jeg skal ha mye energi for å omgås fremmede, og denne turen hadde tappet meg for energi. Da vi hadde gjort opp for maten og kommet oss ut fra kafeen håpte Ørjan på det samme som meg, at mannen ikke var hjemme. Det gjorde meg ganske letta.
På vei mot vettefuruene kom en mopedbil mot oss. I bilen satt en gammel mann. Vi nærmet oss, og gubben var ikke hjemme. Veibeskrivelsene kokken hadde gitt oss stemte, og i oppkjørselen til den gamle mannen stod det ingen mopedbil, men en rullator. Vi gikk over tunet, bak låven til de største furuene vi fant. Kokken hadde skrytt dem opp i skyene og sagt at man måtte være flere mann for å holde rundt dem, men det holdt med Ørjan og meg, vi er lange folk. Det var to levende svære furuer, og en dau. Det hadde vært flere, men mange hadde gått tapt i hardt vær. Dette var en gammel offerplass, og hadde vært det i generasjoner. I dag er det bare den gamle mannen som holder tradisjonen ved like, samt besøkende som har hørt om dem. Man ga offergaver til vettene som holdt til ved trærne, eller under bakken. Grunnen til at vettene holdt/holder til her vet jeg ikke, det kunne kanskje den gamle mannen forklart, men jeg antar at det er fordi furuene er større enn vanlig, eller at avlingen har gått bra det året en fyr tilfeldigvis sølte øl ved treet. Vi ofra hvert fall en sigg og tjue kroner til treet, eller vettene. Ørjan tok noen bilder, og jeg stod der og lurte på hva vi skulle gjøre nå. Sette oss ned? Kjenne på energien? Vi gikk hvert fall bare tilbake der vi kom fra, og videre nedover Otra. På veien tilbake, møtte vi nok en gang gubben i mopedbilen.
Kirsten Bråten Berg
Etter veiforklaringer i telefonen kom vi inn i tunet til Kirsten Bråten Berg. En mann stod og klippet gresset, gressklipperen durte høylytt, og gjennom gardinet så vi at Kirsten så oss komme. Hun tok oss i mot og fulgte oss rundt på fremsiden av huset. Hun hadde traktet kaffe og satt frem tre pappbegre til intervjuet. I telefonen hadde hun sagt klart fra om at hun måtte være ferdig til klokken fem, noe som passet meg bra, jeg håpte på at Ørjan og meg ikke skulle være for sosiale så vi kunne få gjort mer i løpet av dagen. Klokka var halv fire da vi kom, og vi hadde sett for oss maks en time.
I hagen var det innegjerda tåtelam. De trengte oppsyn. De andre sauene familien eier, hadde de sendt av gårde på fjellet. De eier rundt 270 sau til sammen, og om sommeren får de fleste gå fritt rundt på fjellet og beite. Seint i september hentes de inn. Da samles folk og hjelper til, og jegere med hund fra Rogaland hjelper til i bytte mot å låne jaktområder. Vi brukte kanskje ti minutter på å prate om sauegjeting.
Bortsett fra tåtelam var det også barnebarn i hagen som lekte i hengekøya. Dattera satt på terrassen i sola og leste bok. Det var et idyllisk sted, få meter unna Otra. Nede ved elva hadde de brygge. Det var visst en gammel iverone. Jeg skjønte lite av det ordet, og Kirsten forklarte: Iverone kommer fra ”ro ivi” eller ro over på bokmål, og er altså en slags lokal havn for folk som ville komme over på andre siden av elva.
Nå. Kirsten jobber for tiden i en komité angående symfoniorkesterets åpningskonsert i Kilden. Hun er folkemusiker, sauebonde, gull- og sølvsmed, samt underviser i folkedans og musikk i Valle kommune. Hun fikk statsstipend nylig, og det har gitt henne en mulighet til å kunne velge bort oppdrag. Hun får altså lønn for å øve, og er svært takknemlig for det. Hun skulle gjerne hatt tid til å øve mer, og ønsker at andre kunne ta over undervisningen, men sier at når ingen vil det, er hun nødt til å bringe tradisjonen videre.
Kirsten Bråten Berg kom til Rysstad i 1973. Da sang hun viser og spilte gitar, men hun hadde allerede hørt setesdalsmusikken. Hun var bergtatt (he he) og elsket det rytmiske drivet i den. Sammen med blant andre Hallvard T. Bjørgum startet hun folkemusikkgruppen Slinkombas, som i 1979 fikk Spellemansprisen i klassen folkemusikk/gammeldans. Ordet kommer fra en fransk salongdans, karstykkedans, femstegsdans hvor man la pinner i kors og hoppa mellom dem. (jepp, mista litt tråden der jeg også). Uansett, Bråten Berg og Hallvard T Bjørgum ble kjent som fornyere av folkemusikken. Vi spurte Kirsten om folk ble provoserte av at hun eksperimenterte så mye med musikken, men det mente hun at dem ikke gjorde. Alt i alt har hun gitt nytt liv til folkemusikk, og musikken tåler å vrenges på, så lenge man vet hva man gjør. "En må kunne tradisjonen for å få et bra resultat”.
Etter de vant Spellemansprisen fikk de en aksept i Setesdal. Tidligere var det countrymusikk som gjaldt, og Kirstens mann gikk selv kledd som Johnny Cash. Det er vel fortsatt countrymusikk og hitlistemusikk som er mest populært i hjemkommunen, men den tradisjonelle og lokale musikken fikk større oppmerksomhet, og det ble større interesse om å ivareta tradisjonen, noe som igjen førte til at Valle kommune ble en nasjonalt kjent kommune. Blant annet opprettet Valle kommune en ”kulturbærerlønn” som gikk på at man mottok 50 000,- i året mot at man stilte opp på lokale store arrangementer. Kommunen kunne bruke stipendiatene opp til ti ganger i året, for eksempel når dem fikk ærefult besøk utenbygdsfra. Dette stipendet fikk også folkemusikerne til å holde seg i hjemkommunen, og ikke bare opptre utenlands.
En stund så det ut til å gå godt med tradisjonell folkemusikk i Valle. Det ble opprettet en fordypningslinje i folkemusikk på Valle videregående skole. Linjen sendte årlig ut dyktige folkemusikere til høyskoler rundt om i landet. I dag er fordypningslinja nedlagt, og det er popmusikken som råder. Da jeg nevnte at jeg synes det var et stort kulturliv i Valle kommune ble Kirsten Bråten Berg overrasket. Til tross for landskjente forfattere, kunstnere og musikere føler hun seg likevel litt alene, og sliter med rekruttering av nye entusiaster. Det er for mange som bruker jobber som springbrett, at man gjør en god jobb et par år, for å få drømmejobben et annet sted. Det Kirsten Bråten Berg ønsker seg aller mest er at innbyggerne selv ivaretar kulturen i kommunen, og synes den må inn i skoleverket. I dag avhenger det litt av innflyttere, som blant andre Daniel Sandén Warg, som selv har flytta fra Sverige til Valle for å studere folkemusikken og lære seg tradisjonen. Warg er i dag sølvsmed og musiker på heltid og turnerer blant annet med Odd Nordstoga. Han prater også kav setesdølsk.
Til slutt spurte Ørjan om utstillinga, og hva Kirsten Bråten Berg ønsker at den bør inneholde, noe hun har problemer med å svare på. Men hun ønsker hvert fall ingen romantisering. Hun har tidligere hatt dårlige erfaringer med journalister som vil ha henne til å stille opp i bunad foran stabburet. Vi lo, og lovte henne at hun skulle få ønsket oppfylt.
I hagen var det innegjerda tåtelam. De trengte oppsyn. De andre sauene familien eier, hadde de sendt av gårde på fjellet. De eier rundt 270 sau til sammen, og om sommeren får de fleste gå fritt rundt på fjellet og beite. Seint i september hentes de inn. Da samles folk og hjelper til, og jegere med hund fra Rogaland hjelper til i bytte mot å låne jaktområder. Vi brukte kanskje ti minutter på å prate om sauegjeting.
Bortsett fra tåtelam var det også barnebarn i hagen som lekte i hengekøya. Dattera satt på terrassen i sola og leste bok. Det var et idyllisk sted, få meter unna Otra. Nede ved elva hadde de brygge. Det var visst en gammel iverone. Jeg skjønte lite av det ordet, og Kirsten forklarte: Iverone kommer fra ”ro ivi” eller ro over på bokmål, og er altså en slags lokal havn for folk som ville komme over på andre siden av elva.
Nå. Kirsten jobber for tiden i en komité angående symfoniorkesterets åpningskonsert i Kilden. Hun er folkemusiker, sauebonde, gull- og sølvsmed, samt underviser i folkedans og musikk i Valle kommune. Hun fikk statsstipend nylig, og det har gitt henne en mulighet til å kunne velge bort oppdrag. Hun får altså lønn for å øve, og er svært takknemlig for det. Hun skulle gjerne hatt tid til å øve mer, og ønsker at andre kunne ta over undervisningen, men sier at når ingen vil det, er hun nødt til å bringe tradisjonen videre.
Kirsten Bråten Berg kom til Rysstad i 1973. Da sang hun viser og spilte gitar, men hun hadde allerede hørt setesdalsmusikken. Hun var bergtatt (he he) og elsket det rytmiske drivet i den. Sammen med blant andre Hallvard T. Bjørgum startet hun folkemusikkgruppen Slinkombas, som i 1979 fikk Spellemansprisen i klassen folkemusikk/gammeldans. Ordet kommer fra en fransk salongdans, karstykkedans, femstegsdans hvor man la pinner i kors og hoppa mellom dem. (jepp, mista litt tråden der jeg også). Uansett, Bråten Berg og Hallvard T Bjørgum ble kjent som fornyere av folkemusikken. Vi spurte Kirsten om folk ble provoserte av at hun eksperimenterte så mye med musikken, men det mente hun at dem ikke gjorde. Alt i alt har hun gitt nytt liv til folkemusikk, og musikken tåler å vrenges på, så lenge man vet hva man gjør. "En må kunne tradisjonen for å få et bra resultat”.
Etter de vant Spellemansprisen fikk de en aksept i Setesdal. Tidligere var det countrymusikk som gjaldt, og Kirstens mann gikk selv kledd som Johnny Cash. Det er vel fortsatt countrymusikk og hitlistemusikk som er mest populært i hjemkommunen, men den tradisjonelle og lokale musikken fikk større oppmerksomhet, og det ble større interesse om å ivareta tradisjonen, noe som igjen førte til at Valle kommune ble en nasjonalt kjent kommune. Blant annet opprettet Valle kommune en ”kulturbærerlønn” som gikk på at man mottok 50 000,- i året mot at man stilte opp på lokale store arrangementer. Kommunen kunne bruke stipendiatene opp til ti ganger i året, for eksempel når dem fikk ærefult besøk utenbygdsfra. Dette stipendet fikk også folkemusikerne til å holde seg i hjemkommunen, og ikke bare opptre utenlands.
En stund så det ut til å gå godt med tradisjonell folkemusikk i Valle. Det ble opprettet en fordypningslinje i folkemusikk på Valle videregående skole. Linjen sendte årlig ut dyktige folkemusikere til høyskoler rundt om i landet. I dag er fordypningslinja nedlagt, og det er popmusikken som råder. Da jeg nevnte at jeg synes det var et stort kulturliv i Valle kommune ble Kirsten Bråten Berg overrasket. Til tross for landskjente forfattere, kunstnere og musikere føler hun seg likevel litt alene, og sliter med rekruttering av nye entusiaster. Det er for mange som bruker jobber som springbrett, at man gjør en god jobb et par år, for å få drømmejobben et annet sted. Det Kirsten Bråten Berg ønsker seg aller mest er at innbyggerne selv ivaretar kulturen i kommunen, og synes den må inn i skoleverket. I dag avhenger det litt av innflyttere, som blant andre Daniel Sandén Warg, som selv har flytta fra Sverige til Valle for å studere folkemusikken og lære seg tradisjonen. Warg er i dag sølvsmed og musiker på heltid og turnerer blant annet med Odd Nordstoga. Han prater også kav setesdølsk.
Til slutt spurte Ørjan om utstillinga, og hva Kirsten Bråten Berg ønsker at den bør inneholde, noe hun har problemer med å svare på. Men hun ønsker hvert fall ingen romantisering. Hun har tidligere hatt dårlige erfaringer med journalister som vil ha henne til å stille opp i bunad foran stabburet. Vi lo, og lovte henne at hun skulle få ønsket oppfylt.
torsdag 4. august 2011
Setesdalsmuseet i Rysstad
Før vi skulle møte Kirsten Bråten Berg stakk vi innom Setesdalsmuseet. Ved inngangen var det bilde av et par i setesdalsbunad på snøscooter. Hele museet var preget av denne humoren, bortsett fra den delen av museet som forandres i perioder. Denne gangen var den delen en utstilling av familien Kohlers verker. Kohler er en tysk familie som har bodd i Setesdal, og ett av barna er i dag en billedkunstner på heltid som bor i Oslo og i blant pendler til Berlin. Utstillingen deres var svær. Det er en kreativ og produktiv familie.
Resten av utstillingen var preget av utbyggingen av kraftverk samt klær og utstyr fra Setesdal. De hadde lagd modeller av kraftverkene i dalen, og det stod beskrevet hvor tøft det var å jobbe på kraftverkene, samt alle gårdene som gikk tapt under oppdemning av vassdragene. Innimellom var det stilt ut ganske interne gjenstander, blant annet en kokeplate kjøpt i 1920-åra av foreldra til Mikkelsen. Det var disse interne bidragene på museet som gjorde hele besøket en blanding av humoristisk og absurd. I øverste etasje var det stilt ut masse gammelt utstyr, ting som sekker og truger. Midt blant dette utstyret stod to små hvite byster som så ut som suvenirer fra Hellas, og ganske riktig:
Alt i alt var museet underholdende, og absolutt verdt et besøk om en passerer Rysstad på vei til skisenteret i Hovden. Voksfigurene i øverste etasje er svært naturtro, og illustrerer hvordan setesdølene levde. Og i vassdragavdelingen er det et flott stev om en Kenwoodmaskin som jeg ikke tør gjengi her i fare for å bryte rettigheter.
Resten av utstillingen var preget av utbyggingen av kraftverk samt klær og utstyr fra Setesdal. De hadde lagd modeller av kraftverkene i dalen, og det stod beskrevet hvor tøft det var å jobbe på kraftverkene, samt alle gårdene som gikk tapt under oppdemning av vassdragene. Innimellom var det stilt ut ganske interne gjenstander, blant annet en kokeplate kjøpt i 1920-åra av foreldra til Mikkelsen. Det var disse interne bidragene på museet som gjorde hele besøket en blanding av humoristisk og absurd. I øverste etasje var det stilt ut masse gammelt utstyr, ting som sekker og truger. Midt blant dette utstyret stod to små hvite byster som så ut som suvenirer fra Hellas, og ganske riktig:
Byster av Hermes og Sofokles. Kopiar laga av Praxiteles. Kjøpt av Gyro og Jon Løyland på Akropolis i Hellas i samband med ei reise til Israel i 1969.Vi ble også informert at det før 1851 ble servert øl i begravelser i Valle, men etter et slagsmål i tårnet under ei gravferd dette året ble ølet bytta ut med kaffi.
Alt i alt var museet underholdende, og absolutt verdt et besøk om en passerer Rysstad på vei til skisenteret i Hovden. Voksfigurene i øverste etasje er svært naturtro, og illustrerer hvordan setesdølene levde. Og i vassdragavdelingen er det et flott stev om en Kenwoodmaskin som jeg ikke tør gjengi her i fare for å bryte rettigheter.
onsdag 3. august 2011
Bobiler og campingplasser
Vi ville ha fisk til kveldsmat. Vi hadde spist en kjip kafébuffé med steik, svette poteter, brun saus og Nora tyttebærsyltetøy. Vi var i Valle sentrum og hadde passert ørten campingplasser. Nå ville vi slå leir i skogen. Før turen hadde vi forestilt oss at det var flust med avsideliggende skogsholdt uten for mye trafikkstøy, men det var umulig å finne når vi var slitne etter alle severdighetsmerkene. Overalt langs veien var det skilter med bilder av bobiler. Vi fant et lite skyggelagt sted. Sildringer fra Otra overdøvte støyen fra trafikken. Vi fant gamle spritflasker, rester fra tidligere fester, og vibbene på stedet var dårlige. (Med fare for å høre new-age ut, styrer jeg som regel unna ord som ”vibber” og ”aura”, men dette stedet var ikke bra og oste reir). Ørjan og meg sa ikke noe til hverandre, bare gikk rundt og sanka ved, og fant til slutt ut at dette ikke fungerte. Dagen etter skulle vi til Rysstad for å besøke Kirsten Bråten Berg, så vi kunne like gjerne trekke lengre sør før vi fant et passende sted å overnatte. Klokken ti på kvelden fikk vi nok av hele turen. Alt vi hadde sett var severdighetsmerker som antydet historie, og campingplasser. Jeg fikk en stygg følelse av at hele Setesdal er en kamp om turister og kulturen er formet av det. Til slutt fant vi Sølvgarden i Rysstad sentrum. Vi fikk leid en liten leilighet til over tusen spenn – fire hundre og femti kroner dyrere enn Bjoen, og sist innreda på slutten av åttitallet. Selve fasaden til Sølvgarden minna om Setesdals utgave av Las Vegas. Vi ble møtt av en innflytter, husker ikke navnet, men det var noe på A tror jeg, han var fra Asker. Ørjan lurte på hvordan han havna her, og selvsagt var det for konas del, som var derfra. Men han trivdes, likte skog og fjell, hadde to barn og fulltidsjobb, så hadde i grunn ikke tid til å savne tilbake til storbylivet. A fortalte om mange som var innom Rysstad, som så for seg en idyll på gård, men som ikke følte seg hjemme, eller fikk venner. Det gikk ikke an å velge venner her oppe, man måtte ta til takke med dem man fikk. Det hørtes brutalt ut, men det er vel sånn det er. Jeg tenkte tilbake på hvor jeg vokste opp, der kunne heller ikke jeg velge venner, vi var fem i gjengen og det var mange nok. Noen flytta innom, men flytta ikke lenge etter ut igjen. Jeg er fortsatt gode venner med alle fem i dag, og selv om vi er ulike på mange punkter har vi mange likheter, og har fått mange felles verdier, som et godt forhold til naturen.
På Sølvgarden hadde de et femstjerners sanitetsanlegg, med eget bad til barn. Det er sikkert trygt, men barn kan være brutale. Mer enn det tenkte jeg ikke om hele anlegget, vi hadde eget bad.
Rundt midnatt var vi overtrøtte og småbrisne. Vi hadde spist nok et måltid bestående av brød og ost. Det glei fortsatt ned. Vi gikk en tur rundt på kirkegården og Ørjan fotograferte kors. Hadde det vært spilleautomater på Sølvgarden hadde jeg prøvd ut lykken og blitt blakk, i stedet gikk jeg og la meg og prøvde å lese. Konsentrasjonen var rettet mot det utsvetta sengetøyet som var blitt gult med årene. Putene var merka med hotellets navn. Hvem faen ville finne på å stjele svettegule puter? Jeg la fra meg boka og sovna, til slutt.
tirsdag 2. august 2011
Med fare for livet
30 minutters tur, og du ender opp der du starter. Et innblikk i hvordan setesdøler prøvde å komme seg ut fra dalen, ned mot havet, før det var tunneler. Dagens tunnel kom i 1985, det året jeg ble født. Med meg kom tunnelen, det stemmer selvsagt ikke, men jeg kan ikke unngå å tenke tanken.
Jeg hørte ikke en lyd. Annet enn biler som suste forbi langs riksvei 9, og Ørjan, som tok bilder av alle kulturminnene, minner fra krigen, poster til tyskere, og piggtråd. En stein, som ingen helt vet hva er, men sannsynligvis et merke for å markere tomt. Og en forhøyning i bakken. Det har ikke vært utgravinger i forhøyningen, men man antar at det er ei smie som kan være ”fleire hundre år gamal”.
Veien har blitt lagt om flere ganger. Før 1770 gikk det ikke an å passere med hest. Folk måtte klatre loddrett i stiger. Her hevdes det at flere har falt utfor og drukna. (Bl.a. han man kunne høre skrik fra om man hadde god fantasi). Etter 1770 lagde man stier av tømmerstokker så man kunne geleide hestene forbi den vanskelige passasjen. Man måtte holde fast i seletøyet og halen, i følge tegninger. Først i 1879 kunne man passere med hest og kjerre. Da hadde man dynamitt og sprengte seg en vei rundt hele fjellet. Det året jeg ble født fikk man tunnel. Mye enklere.
Vi møtte en dame som bodde rett ved løypa til Byklestigen. Hun stod i tunet og luka ugress. Vi hadde gått oss vill, og lurte på hvor løypa fortsatte. Hun klagde på veivesenet som hadde skilta for dårlig. Jeg nikka og var enig. Dama selv pleide å gå løypa hver søndag. Det var slik hun holdt seg i form. Hun så ut til å være i god form. Det slo meg at hun gjenga historien om ”Stigen” på akkurat samme måte som skiltene, like usikkert, mens hun gestikulerte med armene om hvordan man geleida hesten på tømmerstokkene. Ørjan tok bilder av gress mens hun prata. Før vi gikk videre ønska hun oss god St. Hans. Vi takka og ønska henne det samme. Hun fortsatte med å luke og vi gikk videre.
Har du verkeleg god fantasi, vil du høyre rop, hestevrinsk eller hjullydar. Kan hende vil du jamvel høyre han som sklei på isen i ”Stigen” og drukna i elva.Byklestigen
Jeg hørte ikke en lyd. Annet enn biler som suste forbi langs riksvei 9, og Ørjan, som tok bilder av alle kulturminnene, minner fra krigen, poster til tyskere, og piggtråd. En stein, som ingen helt vet hva er, men sannsynligvis et merke for å markere tomt. Og en forhøyning i bakken. Det har ikke vært utgravinger i forhøyningen, men man antar at det er ei smie som kan være ”fleire hundre år gamal”.
Veien har blitt lagt om flere ganger. Før 1770 gikk det ikke an å passere med hest. Folk måtte klatre loddrett i stiger. Her hevdes det at flere har falt utfor og drukna. (Bl.a. han man kunne høre skrik fra om man hadde god fantasi). Etter 1770 lagde man stier av tømmerstokker så man kunne geleide hestene forbi den vanskelige passasjen. Man måtte holde fast i seletøyet og halen, i følge tegninger. Først i 1879 kunne man passere med hest og kjerre. Da hadde man dynamitt og sprengte seg en vei rundt hele fjellet. Det året jeg ble født fikk man tunnel. Mye enklere.
Vi møtte en dame som bodde rett ved løypa til Byklestigen. Hun stod i tunet og luka ugress. Vi hadde gått oss vill, og lurte på hvor løypa fortsatte. Hun klagde på veivesenet som hadde skilta for dårlig. Jeg nikka og var enig. Dama selv pleide å gå løypa hver søndag. Det var slik hun holdt seg i form. Hun så ut til å være i god form. Det slo meg at hun gjenga historien om ”Stigen” på akkurat samme måte som skiltene, like usikkert, mens hun gestikulerte med armene om hvordan man geleida hesten på tømmerstokkene. Ørjan tok bilder av gress mens hun prata. Før vi gikk videre ønska hun oss god St. Hans. Vi takka og ønska henne det samme. Hun fortsatte med å luke og vi gikk videre.
mandag 1. august 2011
Rasteplass
Ikke langt sør fra Hovden sentrum var det på tide med hvile, vi stoppa ved en rasteplass og så etter et sted å fiske. Smurte oss skiver med ost, som foreløpig hadde vært hele kosten til nå, i tillegg til en kopp kaffe og et stykke sjokoladekake i Hovden sentrum. Snøret var uti elva, ikke langt uti, kanskje et par meter, og det var stille. Vi pratet med hviskestemmer, og det gikk opp for meg at vi måtte ha funnet en slags ro på stille Hovden. Vi var byfolk som var blitt sjokkskadet av stillhet, og turte ikke heve stemmen særlig.
Etter en kopp kaffe så jeg meg rundt. Det var mange fisker her. Små akvariefisker, yngel, som kanskje skulle bli store ørreter, om ikke de ble spist opp av større fisk. De holdt seg helt ved land, svømte unna meg og jeg prøvde å trenge dem inn i et hjørne som en gjeterhund.
Tyskere i bobiler stod parkert ved rasteplassen. Turister som vil spare penger, som har med seg mat og okkuperer parkeringsplasser som ikke koster noe.
Vi fikk ikke noe fisk denne gangen heller, jeg fikk opp en yngel, men slapp den ut igjen, og den svømte videre. Restene av mark på kroken fikk yngelen, så de kunne vokse seg større, og kanskje kommer jeg opp igjen, og fanger dem, alle sammen. (Men neppe).
Etter en kopp kaffe så jeg meg rundt. Det var mange fisker her. Små akvariefisker, yngel, som kanskje skulle bli store ørreter, om ikke de ble spist opp av større fisk. De holdt seg helt ved land, svømte unna meg og jeg prøvde å trenge dem inn i et hjørne som en gjeterhund.
Tyskere i bobiler stod parkert ved rasteplassen. Turister som vil spare penger, som har med seg mat og okkuperer parkeringsplasser som ikke koster noe.
Vi fikk ikke noe fisk denne gangen heller, jeg fikk opp en yngel, men slapp den ut igjen, og den svømte videre. Restene av mark på kroken fikk yngelen, så de kunne vokse seg større, og kanskje kommer jeg opp igjen, og fanger dem, alle sammen. (Men neppe).
Abonner på:
Innlegg (Atom)