søndag 11. september 2011
fredag 12. august 2011
Kalkverket vi aldri fant
Vi ble fortalt av fylkeskonservator Frans-Arne Stylegaar at det skulle være et kalkverk på Sødal, og at det var enkelt å se fra veien. Jeg har kjørt sødalsveien fra Kristiansand til Vennesla eller Vatnestrøm ørten ganger men aldri sett noe som kan være et kalkverk. Heller ikke på slutten av kulturekspedisjonen vår fant vi det. Men samme kan det være. Vi var hjemme nå, og tanken på å fly fram å tilbake sødalsveien for å leite etter et kalkverk fristet ikke. Så vi nevner det i denne teksten i stedet.
torsdag 11. august 2011
Kraftverk og tømmerrenna
Vi hadde forvilla oss på en gammel grusvei mellom Røyknes og Vennesla. Jeg har kjørt der en gang med mammas bil, og visste at det var rester fra et gammelt kraftverk nærmere Vennesla. I stedet for å skilte med severdighetsmerke har det gamle kraftverket blitt gjemt bort, sannsynligvis på grunn av alle brønnene som man kan ramle oppi. Dette har ført til at det har blitt holdt alternative fester i grunnmuren, og blitt et tilholdssted for Hells Angels- medlemmer som skal banke opp motstandere. Det sistnevnte hendte i fjor, og førte til et tragisk dødsfall ved at en ung fyr ramla oppi en av brønnene og døde. Jeg har tidligere vært blomsterbud, og leverte blomster til denne fyrens begravelse. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se alle HA-medlemmene okkupere kirkegården med motorsyklene. Etter ulykken har de gjerda inne hele området, kanskje like greit.
Lengre nede, ved Steinsfossen, er begynnelsen, eller enden, på tømmerrenna som jeg tror går helt opp til Røyknes, i hvert fall nesten, og renna følger setesdalsbanen et stykke. Jeg har vært her tidligere og badet. Det går an å hoppe fra ei jernbanebru, tolv meter, rett ned i Otravassdraget. Jeg gjorde det en gang for noen år siden, etter flere minutter med oppmanning endte jeg skrått ned i vannet, det smalt kraftig i ryggen, men gikk bra, og det var vel verdt smertene.
Vi gikk bare et lite stykke opp tømmerrenna denne gangen. Opp til der hvor de har lagd en hengebro til renna. Det ga et lite kick av å gå over, det er høyt ned og grunt vann, renna er gammel og dårlig restaurert, men jeg visste av erfaring at det var helt trygt å gå over. Dessuten var det et feit kjærestepar foran oss som nettopp hadde passert brua. Selv om jeg var relativt trygg med å gå i renna var Ørjan hakket mer skeptisk, og det var fint å se ham litt skjelven etter at han hadde sett min reaksjon med huggormen.
Vi snudde igjen etter å ha passert hengebroa, og gikk videre nedover elva. Det var mange fundamenter i elva, sannsynligvis etter tømmerfløting. Vennesla har vært en tømmerindustribygd tidligere. Det er vel fortsatt en del tømmerindustri her, men det er ikke akkurat det de lever av lenger. Hunsfoss’ lager ikke mye glanspapir lengre. (Sorry, jeg bare måtte, høh høh).
Lengre nede, ved Steinsfossen, er begynnelsen, eller enden, på tømmerrenna som jeg tror går helt opp til Røyknes, i hvert fall nesten, og renna følger setesdalsbanen et stykke. Jeg har vært her tidligere og badet. Det går an å hoppe fra ei jernbanebru, tolv meter, rett ned i Otravassdraget. Jeg gjorde det en gang for noen år siden, etter flere minutter med oppmanning endte jeg skrått ned i vannet, det smalt kraftig i ryggen, men gikk bra, og det var vel verdt smertene.
Vi gikk bare et lite stykke opp tømmerrenna denne gangen. Opp til der hvor de har lagd en hengebro til renna. Det ga et lite kick av å gå over, det er høyt ned og grunt vann, renna er gammel og dårlig restaurert, men jeg visste av erfaring at det var helt trygt å gå over. Dessuten var det et feit kjærestepar foran oss som nettopp hadde passert brua. Selv om jeg var relativt trygg med å gå i renna var Ørjan hakket mer skeptisk, og det var fint å se ham litt skjelven etter at han hadde sett min reaksjon med huggormen.
Vi snudde igjen etter å ha passert hengebroa, og gikk videre nedover elva. Det var mange fundamenter i elva, sannsynligvis etter tømmerfløting. Vennesla har vært en tømmerindustribygd tidligere. Det er vel fortsatt en del tømmerindustri her, men det er ikke akkurat det de lever av lenger. Hunsfoss’ lager ikke mye glanspapir lengre. (Sorry, jeg bare måtte, høh høh).
tirsdag 9. august 2011
Kirsten Lundsgaardvig
Vi var innom et mineralutsalgssted på Kile. Det var totalt kaos av mineraler i hvite små pappesker, og troll. Det var flere turister innom da vi var der, de fleste var norske, og eieren stod entusiastisk og forklarte med dem. Vi dro videre.
Rett ved kraftverket på Skaiå, fortsetter en vei over til Kile. På denne veien, rett med kommunegrensa bor Kirsten Lundsgaardvig. I Vennesla kommune altså. Ørjan hadde ringt henne samme dagen og bedt henne møte oss. Hun var for tiden travelt opptatt med en separatutstilling i Søgne gamle prestegård, og kalte det et guds mirakel at vi kunne komme samme dag, for det var den eneste tiden hun hadde ledig fremover. Vi ble bedt om å gå inn i garasjen, ut på den andre siden og følge stien til hytta. Hun har tidligere vært med i programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg trodde derfor at det var veldig uframkommelig. Det var det ikke. Kanskje femti meter unna garasjen kom vi til den gamle vaktboligen hun bor i. Vi ble møtt av to små bikkjer, hun kom leende bak og forklarte at bikkjene het Olivia pølsedyr og Jesper. Olivia var pesende og feit, og hadde vel derav fått navnet sitt. Jesper var en puddelliknende skapning.
Huset hun bor i er bygd i 1889 og er derfor fredet. Det er en gammel vaktbolig i forbindelse med Setesdalsbanen og i følge henne spøker det her. Man hører ofte lyder i trappene og dører åpner og lukker seg selv. En gang satt hun i telefonen og plutselig oppdaget hun at det var en rose i hånden. Hun aner ikke hvor den kom fra. Kirsten Lundsgaardvig har blitt vant til spøkelsene nå, og synes ikke det gjør noe at dem er der. Det var verre da hennes mor også bodde der. En natt hadde et spøkelse tittet innom værelset til mora, dagen etter spurte hun Kirsten om hun hadde vært innom og sett til henne. Hun svarte bare ja, for å ikke uroe mora si. Det er også et vårdøger som varsler omtrent hver gang hun får gjester.
Kirsten viste oss rundt i huset sitt, og vi kom opp til atelieret. Der viste hun frem bildene som skulle opp på veggene i Søgne, og Ørjan bemerket at hun hadde brukt prikker i mange av bildene sine. Da rettet hun ham og sa det var stjerner. Hun forklarte at hun var i en universperiode, noe hun har vært ganske lenge. Bilder hadde elementer fra hele verden: fugler fra Sør-Afrika, klesdrakter fra Bolivia osv, plassert i et slags univers av stjerner. (Mer presist enn dette tør jeg ikke analysere bildene). Kirsten reiser mye, og blir inspirert av reisene. Hun tar bilder og tegner skisser, og når hun kommer hjem arbeider hun. Hun må arbeide hver dag.
Vi satt oss ut på terrassen, ble servert kaffe og krydderkaker som hun hadde bakt selv. Hun liker veldig godt å bake krydderkaker, men hun ville ikke spise dem, hun ser jo hvordan dem blir laget. Dette sa hun først etter å ha servert oss kake. Jeg åt bare et stykke. På terrassen var det lévegger, og den ene hadde et vindu av pleksiglass. Hun kalte det ”Vinduet ut mot verden”. Det ble bygd en dag hun hadde en venn på besøk. Hun hadde lenge planer om å gjøre det og hadde utstyret klart, men fikk selv aldri gjort det. Vennen satte i gang og gjorde det på no time, noe hun er svært takknemlig for.
Vi spurte henne om hun hadde noen tilknytning til Setesdal og Otra, hvorpå hun svarte at hun er internasjonal. Det var helt tilfeldig at hun endte opp her. Kirsten flytta til Norge for første gang ”var det i 1972?” og bodde først i Telemark, så på Nesodden, så flytta hun tilbake til Danmark en stund, før hun flytta opp til Skaiå, så til Kile og så til den gamle vaktboligen. Da hun bodde på Skaiå hadde dattera hennes møtt en type på Kile som hun var så forelsket i, og da Kirsten sa hun ville flytte spurte dattera om de kunne flytte til Kile hvor typen bodde. Det gjorde dem, for Kirsten verdsetter kjærligheten høyt. Hun skulle gjerne hatt en kjæreste, og lurer ofte på ”om det henger en mann på mitt tre i dag. Så går jeg ut og kikker, og så er det ingen”. Da dattera flytta hjemmefra ble huset på Kile for stort, så kom hun tilfeldigvis over vaktboligen der hun bor i dag. Hun er veldig fornøyd med huset, og blir inspirert av naturen, selv om hun ikke har noe forhold til den, eller Setesdal. Vi lurer på hvorfor hun ikke har noe forhold til Otra, eller Setesdal og hun svarer at hun ikke liker fele. Hun prøvde å spille fiolin som liten, da de bodde rett ved ett sykehus, og søstera hennes trodde det var en ambulanse. Etter det la hun fela fra seg.
Kirsten Lundsgaardvig er utdannet på det kongelige kunstakademiet i København og er nødt til å arbeide med kunsten. Om hun ikke får det til blir hun komprimert som hun kaller det, hun synes det er en mye finere beskrivelse enn deprimert. Det er noe av grunnen til at hun bor her. Hun kan ha mange venner på besøk, og har bil og kan besøke andre når hun trenger det, men først og fremst trenger hun fred til å arbeide. Hun er ikke noe flokkdyr, og er seg selv alltid. Dette fikk konsekvenser for da hun var med i Der ingen skulle tru … I programmet var det en scene hvor hun gikk naken i gummistøvler, noe hun pleide å gjøre før. Folk elsket personligheten hennes og hun fikk flere frierbrev men takka nei til alle sammen. En blind mann ville til og med kjøpe gummistøvlene hennes. Hun takka nei til dette også, selv om hun ble veldig rørt hadde hun jo fortsatt bruk for støvlene.
Rett ved kraftverket på Skaiå, fortsetter en vei over til Kile. På denne veien, rett med kommunegrensa bor Kirsten Lundsgaardvig. I Vennesla kommune altså. Ørjan hadde ringt henne samme dagen og bedt henne møte oss. Hun var for tiden travelt opptatt med en separatutstilling i Søgne gamle prestegård, og kalte det et guds mirakel at vi kunne komme samme dag, for det var den eneste tiden hun hadde ledig fremover. Vi ble bedt om å gå inn i garasjen, ut på den andre siden og følge stien til hytta. Hun har tidligere vært med i programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg trodde derfor at det var veldig uframkommelig. Det var det ikke. Kanskje femti meter unna garasjen kom vi til den gamle vaktboligen hun bor i. Vi ble møtt av to små bikkjer, hun kom leende bak og forklarte at bikkjene het Olivia pølsedyr og Jesper. Olivia var pesende og feit, og hadde vel derav fått navnet sitt. Jesper var en puddelliknende skapning.
Huset hun bor i er bygd i 1889 og er derfor fredet. Det er en gammel vaktbolig i forbindelse med Setesdalsbanen og i følge henne spøker det her. Man hører ofte lyder i trappene og dører åpner og lukker seg selv. En gang satt hun i telefonen og plutselig oppdaget hun at det var en rose i hånden. Hun aner ikke hvor den kom fra. Kirsten Lundsgaardvig har blitt vant til spøkelsene nå, og synes ikke det gjør noe at dem er der. Det var verre da hennes mor også bodde der. En natt hadde et spøkelse tittet innom værelset til mora, dagen etter spurte hun Kirsten om hun hadde vært innom og sett til henne. Hun svarte bare ja, for å ikke uroe mora si. Det er også et vårdøger som varsler omtrent hver gang hun får gjester.
Kirsten viste oss rundt i huset sitt, og vi kom opp til atelieret. Der viste hun frem bildene som skulle opp på veggene i Søgne, og Ørjan bemerket at hun hadde brukt prikker i mange av bildene sine. Da rettet hun ham og sa det var stjerner. Hun forklarte at hun var i en universperiode, noe hun har vært ganske lenge. Bilder hadde elementer fra hele verden: fugler fra Sør-Afrika, klesdrakter fra Bolivia osv, plassert i et slags univers av stjerner. (Mer presist enn dette tør jeg ikke analysere bildene). Kirsten reiser mye, og blir inspirert av reisene. Hun tar bilder og tegner skisser, og når hun kommer hjem arbeider hun. Hun må arbeide hver dag.
Vi satt oss ut på terrassen, ble servert kaffe og krydderkaker som hun hadde bakt selv. Hun liker veldig godt å bake krydderkaker, men hun ville ikke spise dem, hun ser jo hvordan dem blir laget. Dette sa hun først etter å ha servert oss kake. Jeg åt bare et stykke. På terrassen var det lévegger, og den ene hadde et vindu av pleksiglass. Hun kalte det ”Vinduet ut mot verden”. Det ble bygd en dag hun hadde en venn på besøk. Hun hadde lenge planer om å gjøre det og hadde utstyret klart, men fikk selv aldri gjort det. Vennen satte i gang og gjorde det på no time, noe hun er svært takknemlig for.
Vi spurte henne om hun hadde noen tilknytning til Setesdal og Otra, hvorpå hun svarte at hun er internasjonal. Det var helt tilfeldig at hun endte opp her. Kirsten flytta til Norge for første gang ”var det i 1972?” og bodde først i Telemark, så på Nesodden, så flytta hun tilbake til Danmark en stund, før hun flytta opp til Skaiå, så til Kile og så til den gamle vaktboligen. Da hun bodde på Skaiå hadde dattera hennes møtt en type på Kile som hun var så forelsket i, og da Kirsten sa hun ville flytte spurte dattera om de kunne flytte til Kile hvor typen bodde. Det gjorde dem, for Kirsten verdsetter kjærligheten høyt. Hun skulle gjerne hatt en kjæreste, og lurer ofte på ”om det henger en mann på mitt tre i dag. Så går jeg ut og kikker, og så er det ingen”. Da dattera flytta hjemmefra ble huset på Kile for stort, så kom hun tilfeldigvis over vaktboligen der hun bor i dag. Hun er veldig fornøyd med huset, og blir inspirert av naturen, selv om hun ikke har noe forhold til den, eller Setesdal. Vi lurer på hvorfor hun ikke har noe forhold til Otra, eller Setesdal og hun svarer at hun ikke liker fele. Hun prøvde å spille fiolin som liten, da de bodde rett ved ett sykehus, og søstera hennes trodde det var en ambulanse. Etter det la hun fela fra seg.
Kirsten Lundsgaardvig er utdannet på det kongelige kunstakademiet i København og er nødt til å arbeide med kunsten. Om hun ikke får det til blir hun komprimert som hun kaller det, hun synes det er en mye finere beskrivelse enn deprimert. Det er noe av grunnen til at hun bor her. Hun kan ha mange venner på besøk, og har bil og kan besøke andre når hun trenger det, men først og fremst trenger hun fred til å arbeide. Hun er ikke noe flokkdyr, og er seg selv alltid. Dette fikk konsekvenser for da hun var med i Der ingen skulle tru … I programmet var det en scene hvor hun gikk naken i gummistøvler, noe hun pleide å gjøre før. Folk elsket personligheten hennes og hun fikk flere frierbrev men takka nei til alle sammen. En blind mann ville til og med kjøpe gummistøvlene hennes. Hun takka nei til dette også, selv om hun ble veldig rørt hadde hun jo fortsatt bruk for støvlene.
mandag 8. august 2011
Barnevandrer
Jeg begynner å nærme meg hjemme. Fra Evje og nedover har jeg opp i gjennom besøkt ganske hyppig. Da de eldste i gjengen fra heimbygda fikk lappen brukte vi mye tid på råning, og da jeg selv fikk lappen kjørte jeg meningsløst rundt på sykkelstier og gamle grusveier i området i stedet for å være hjemme. Da jeg begynte å bli voksen ville jeg komme meg ut fra hjemmet, og blei stressa av å omgås foreldra mine. Etter middagen fikk jeg låne mammas Nissan Sunny, og med den kjørte jeg ut til venner som var flytta på hybel, eller ut til steder jeg fikk være i fred, eller ut med venner, opp til Tipptopp gatekjøkken i Evje for å spise snadderloff med dvask kinakål og for mye piffikrydder og dressing. Vi kjøpte kaffe eller kola og parkerte avsides for å prate, drømme. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til og i dag vil jeg helst komme meg hjem når jeg er sliten, til mitt eget hjem, selv om det er en trang hybel i kollektiv, så er det deilig å lukke døra og spille musikk mens jeg sysler.
Vi er ved Kilefjorden. Her kan man enten følge riksvei 9 ned til Øvrebø og videre til byen, eller svinge inn til Iveland, hjemkommunen. Det er en campingplass ved dette krysset, og en sykkelsti går langs Otra ca en kilometer nedover. Langs sykkelstien er det hytter, så det går an å kjøre her i sommerhalvåret, noe jeg gjorde ganske ofte da jeg rømte hjemmefra for en liten stund. Vi har satt oss ned der jeg før pleide å parkere bilen. Ørjan ligger i sola og slapper av, jeg tenker tilbake mens jeg kaster steiner ut i elva. Vi er snart hjemme igjen, og jeg begynner å føle meg trygg. Sola steiker og jeg har en hønsj. Vi har i løpet av turen ikke fått flåttbitt, sett huggorm, eller blitt smittet av harepesten, men ettersom jeg kjenner området føler jeg meg trygg. Ørjan og meg går videre nedover sykkelstien. Passerer en trampoline på en brygge og vi kaster runde steiner ned på den, som spretter videre ut i elva. Otra er full av krypsiv. Den er plaget av det og Kirsten Bråten Berg fortalte oss at de i vinter tørrla deler av elva så sivet frøs til is, for så å slippe vannet og la det renne bort. Det lyktes i Rysstad, men her nede har de ikke gjort det, og det er krypsiv over alt. Vi labber videre og jeg ser ned på beina. Plutselig* ser jeg en huggorm kanskje fem centimeter unna foten min. Sikksakkmønsteret er automatisk truende. Jeg skvetter til, skriker et lite maskulint skrik, og hopper høyt opp i lufta vekk fra ormen. Da jeg lander løper jeg i trygg avstand og sjekker umiddelbart leggene etter bitt. Ørjan har også reagert og følger ormen med kameraet uten frykt, mens den flykter inn i trygg lyng. Jeg sitter sammenkrøpet og puster tungt. Sansene er sylskarpe, og jeg er usikker på et rødt merke på den venstre foten, enten er det et bitt eller så er det en kvise. Det svir ikke, men jeg er fortsatt usikker, og i tankene farer alle tekstene om huggorm jeg har lest meg opp på før turen. At 30 % av bittene er tørre. At voksne huggorm ikke sprøyter like mye gift som de unge, de har lært å spare på den. Om man ikke kjenner noe etter seks timer er bittet tørt, seks timer, skal jeg sitte her i seks timer, det svir ikke, det er sikkert en kvise. Ørjan kommer mot meg. Ler. Faen, nå har han sett denne siden av meg, at hver gang i fremtiden når jeg skal være autoritær, kan han tenke tilbake på dette øyeblikket og le av meg. Nå vet jeg at vi er venner, og at vi respekterer hverandre, og Ørjan er en sympatisk fyr, men likevel. Jeg er nærmere å bruke opp tabbekvota enn det han er. Jeg reiser meg opp for å komme meg, puster stadig tungt, og prøver å puste ut frykten. Himler med øynene for å være selvironisk. Om jeg kan le av meg selv kan jeg fortsatt beholde noe av selvrespekten.
Vi går videre, og jeg prater om hendelsen og det røde merket. Ørjan prøver å roe meg ned med å si at jeg sikkert ikke er blitt bitt. Jeg gjør narr av meg selv og måten jeg reagerte på, og forklarer at angsten gjør at jeg reagerer irrasjonelt.
- Hadde ormen vært der hadde jeg sikkert ikke reagert så ille, sier jeg og peker på en pinne som skal illustrere ormen. Etter å ha sagt det skjønner jeg at det faen med er enda en orm jeg står og peker på. Hjertet begynner å slå, pusten blir tyngre og nok en gang blir sansene sterkere, men jeg reagerer heldigvis ikke like ille denne gangen. Nok en gang jager Ørjan ormen inn i lyngen med linsa, mens jeg står stiv av skrekk. Faen, heller ikke her, hjemme, kan jeg føle meg trygg.
*Jeg har blitt fortalt av Kyrre Andreassen at ordet ”plutselig” ikke gjør seg bra i tekster. At det er for enkelt å drive historien videre ved bruken av ordet og at man skal være dyktig tekstforfatter for å bruke ordet riktig, men aller helst unngå det. Jeg velger likevel å bruke ordet.
Vi er ved Kilefjorden. Her kan man enten følge riksvei 9 ned til Øvrebø og videre til byen, eller svinge inn til Iveland, hjemkommunen. Det er en campingplass ved dette krysset, og en sykkelsti går langs Otra ca en kilometer nedover. Langs sykkelstien er det hytter, så det går an å kjøre her i sommerhalvåret, noe jeg gjorde ganske ofte da jeg rømte hjemmefra for en liten stund. Vi har satt oss ned der jeg før pleide å parkere bilen. Ørjan ligger i sola og slapper av, jeg tenker tilbake mens jeg kaster steiner ut i elva. Vi er snart hjemme igjen, og jeg begynner å føle meg trygg. Sola steiker og jeg har en hønsj. Vi har i løpet av turen ikke fått flåttbitt, sett huggorm, eller blitt smittet av harepesten, men ettersom jeg kjenner området føler jeg meg trygg. Ørjan og meg går videre nedover sykkelstien. Passerer en trampoline på en brygge og vi kaster runde steiner ned på den, som spretter videre ut i elva. Otra er full av krypsiv. Den er plaget av det og Kirsten Bråten Berg fortalte oss at de i vinter tørrla deler av elva så sivet frøs til is, for så å slippe vannet og la det renne bort. Det lyktes i Rysstad, men her nede har de ikke gjort det, og det er krypsiv over alt. Vi labber videre og jeg ser ned på beina. Plutselig* ser jeg en huggorm kanskje fem centimeter unna foten min. Sikksakkmønsteret er automatisk truende. Jeg skvetter til, skriker et lite maskulint skrik, og hopper høyt opp i lufta vekk fra ormen. Da jeg lander løper jeg i trygg avstand og sjekker umiddelbart leggene etter bitt. Ørjan har også reagert og følger ormen med kameraet uten frykt, mens den flykter inn i trygg lyng. Jeg sitter sammenkrøpet og puster tungt. Sansene er sylskarpe, og jeg er usikker på et rødt merke på den venstre foten, enten er det et bitt eller så er det en kvise. Det svir ikke, men jeg er fortsatt usikker, og i tankene farer alle tekstene om huggorm jeg har lest meg opp på før turen. At 30 % av bittene er tørre. At voksne huggorm ikke sprøyter like mye gift som de unge, de har lært å spare på den. Om man ikke kjenner noe etter seks timer er bittet tørt, seks timer, skal jeg sitte her i seks timer, det svir ikke, det er sikkert en kvise. Ørjan kommer mot meg. Ler. Faen, nå har han sett denne siden av meg, at hver gang i fremtiden når jeg skal være autoritær, kan han tenke tilbake på dette øyeblikket og le av meg. Nå vet jeg at vi er venner, og at vi respekterer hverandre, og Ørjan er en sympatisk fyr, men likevel. Jeg er nærmere å bruke opp tabbekvota enn det han er. Jeg reiser meg opp for å komme meg, puster stadig tungt, og prøver å puste ut frykten. Himler med øynene for å være selvironisk. Om jeg kan le av meg selv kan jeg fortsatt beholde noe av selvrespekten.
Vi går videre, og jeg prater om hendelsen og det røde merket. Ørjan prøver å roe meg ned med å si at jeg sikkert ikke er blitt bitt. Jeg gjør narr av meg selv og måten jeg reagerte på, og forklarer at angsten gjør at jeg reagerer irrasjonelt.
- Hadde ormen vært der hadde jeg sikkert ikke reagert så ille, sier jeg og peker på en pinne som skal illustrere ormen. Etter å ha sagt det skjønner jeg at det faen med er enda en orm jeg står og peker på. Hjertet begynner å slå, pusten blir tyngre og nok en gang blir sansene sterkere, men jeg reagerer heldigvis ikke like ille denne gangen. Nok en gang jager Ørjan ormen inn i lyngen med linsa, mens jeg står stiv av skrekk. Faen, heller ikke her, hjemme, kan jeg føle meg trygg.
*Jeg har blitt fortalt av Kyrre Andreassen at ordet ”plutselig” ikke gjør seg bra i tekster. At det er for enkelt å drive historien videre ved bruken av ordet og at man skal være dyktig tekstforfatter for å bruke ordet riktig, men aller helst unngå det. Jeg velger likevel å bruke ordet.
Fånefjell
Ved Byglandsfjord, er det en ny passasje alla Byklestigen. Mer ukjent, men likevel. Passasjen heter Fånefjell, og er et nasjonalt verna veiminne. Det er mulig å gå passasjen, vi orka ikke, men gikk utpå den gamle veien, før tunnelen kom. De har sprengt ganske bra, som en halvtunnel, full utsikt over byglandsfjorden på den ene sida, men over oss er fjellet. Første bilen kjørte på denne veien i 1923, før det kjørte bilene opp Fånekleiva. Den første bilen kjørte der i 1901. Jeg orka ikke være under lenge, de hadde sperra den gamle veien med et svært nettinggjerde, men noen har klippa hull i det så vi kom oss inn likevel. Det er sikkert rasfare og mens Ørjan tok bilder og var imponert, bekymra jeg meg for alle de løse steinene.
søndag 7. august 2011
Ose sentrum
Vi kom til Ose. Ikke langt unna vettefuruene vi skulle sjekke ut seinere. Ose er et tettsted i Bygland kommune for dem som ikke vet det, og den nordligste havna for ferga Bjoren. Vi var sultne, og stakk innom en kafé jeg ikke husker navnet på, noe som er synd for de har vunnet en pris av Norsk Språkråd for navnet, men om du svinger innom Ose sentrum finner du det garantert.
Det var ingen i kafeen da vi kom inn, og vi sjekka ut menyen. Den var ganske stor, men allikevel en typisk kafémeny: biff med løk, laks med smørsaus, kjøttkaker i brun saus, hamburger med pommes frites osv. Vi var begge veldig sultne så biffen ble førstevalget, så lenge vi kunne få bestilt. Vi satte oss ned og leste i aviser mens vi venta på at personalet skulle komme. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til lukta, gammel, innestengt og litt fettete, typisk norsk veikro. Kafeen fungerte som en lokal kiosk i tillegg til å bare være en kafé. Det var mulig å leie kjente actionfilmer og komedier. I tillegg solgte de smågodt til stykkpris.
Etter en stund kom kokken inn med to rimiposer i armene. Han virka ikke overraska over å ha kunder og gikk i eget tempo bak disken og inn på kjøkkenet for å sette fra seg varene. Til slutt kom han tilbake og lurte på hva vi skulle ha. Vi sa begge biff og jeg skulle til å betale, men han synes det var greiere å ta betalinga etterpå i tilfelle vi fikk lyst på drikke under middagen. Kokken lurte på hva vi gjorde i Ose, og vi forklarte at vi ville se vettefuruene. Han spurte om vi visste hvor de var og jeg svarte at vi visste ikke helt nøyaktig. Han sa han skulle forklare veien når middagen var klar, og sa på vei inn til kjøkkenet at det fulgte kaffe med til biffen. Vi tok oss en kopp hver og Ørjan begynte å føle seg hjemme.
Mens vi venta på maten kom en mor med en datter og en baby inn i kafeen. Mora ringte en gang i bjella på disken. Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan være så frimodige at dem tør ringe i slike bjeller, og jeg ble pinlig berørt på vegne av henne. Da kokken ikke kom ringte hun en gang til hvorpå kokken responderte med ”ja ja ja”. Han tok seg god tid, og nå begynte jeg også å like denne kafeen.
-Ja? Sa kokken.
-Om det var mulig å låne toalettet. Sa mora.
På døra til toalettet stod det at det kosta 5 kroner for gjester, gratis for kunder.
-Jeg har kontanter i bilen, jeg kan komme tilbake og betale etterpå, fortsatte hun.
Kokken ga henne nøkkelen og hun og dattera gikk inn på toalettet. Kokken gikk tilbake til kjøkkenet og fortsatte med maten.
Vi fikk maten vår og mora kom inn igjen og betalte fem kroner for toalettbesøket. Hun spurte om han hadde en mikrobølgeovn så hun kunne varme opp babymat. Det kunne kokken gjøre, og mora fløy ut igjen for å hente glasset med maten. På utsiden av kafeen stod faren og filma Ose sentrum. Mora fikk glasset med babymat og hun satte seg ned med ungen og foret den. Jeg synes hun tok seg alt for godt til rette, men det er vel det mødre gjør. Når de har født et par unger, kan de rutinene og gir faen i alle andre enn familien sin.
Da familien endelig hadde gått kom kokken ut og forklarte oss veien. Han fortalte at furuene stod bak en låve til en gammel mann med mopedbil. Vi lurte på om vi bare kunne ta oss til rette og gå over tunet og bort til furutrærne. Kokken sa at det gikk helt greit, men at det ville være hyggelig av oss å ringe på til den gamle mannen og spørre. Han var hjemme om mopedbilen stod i gården. Den gamle mannen begynte å bli temmelig gammel, men var fortsatt sprek og pratesjuk. Han ville nok bli med oss og fortelle om han var hjemme. Da kokken sa dette håpte jeg på at han ikke var hjemme. Lufta var varm inne i kafeen og sutringa fra ungen og klaginga til mora hadde gjort meg tung i hodet. Jeg orka ikke at en gammel mann skulle prate meg døv. For all del, det hadde sikkert vært hyggelig men sannheten er at jeg ikke er spesielt glad i folk generelt. Jeg skal ha mye energi for å omgås fremmede, og denne turen hadde tappet meg for energi. Da vi hadde gjort opp for maten og kommet oss ut fra kafeen håpte Ørjan på det samme som meg, at mannen ikke var hjemme. Det gjorde meg ganske letta.
På vei mot vettefuruene kom en mopedbil mot oss. I bilen satt en gammel mann. Vi nærmet oss, og gubben var ikke hjemme. Veibeskrivelsene kokken hadde gitt oss stemte, og i oppkjørselen til den gamle mannen stod det ingen mopedbil, men en rullator. Vi gikk over tunet, bak låven til de største furuene vi fant. Kokken hadde skrytt dem opp i skyene og sagt at man måtte være flere mann for å holde rundt dem, men det holdt med Ørjan og meg, vi er lange folk. Det var to levende svære furuer, og en dau. Det hadde vært flere, men mange hadde gått tapt i hardt vær. Dette var en gammel offerplass, og hadde vært det i generasjoner. I dag er det bare den gamle mannen som holder tradisjonen ved like, samt besøkende som har hørt om dem. Man ga offergaver til vettene som holdt til ved trærne, eller under bakken. Grunnen til at vettene holdt/holder til her vet jeg ikke, det kunne kanskje den gamle mannen forklart, men jeg antar at det er fordi furuene er større enn vanlig, eller at avlingen har gått bra det året en fyr tilfeldigvis sølte øl ved treet. Vi ofra hvert fall en sigg og tjue kroner til treet, eller vettene. Ørjan tok noen bilder, og jeg stod der og lurte på hva vi skulle gjøre nå. Sette oss ned? Kjenne på energien? Vi gikk hvert fall bare tilbake der vi kom fra, og videre nedover Otra. På veien tilbake, møtte vi nok en gang gubben i mopedbilen.
Det var ingen i kafeen da vi kom inn, og vi sjekka ut menyen. Den var ganske stor, men allikevel en typisk kafémeny: biff med løk, laks med smørsaus, kjøttkaker i brun saus, hamburger med pommes frites osv. Vi var begge veldig sultne så biffen ble førstevalget, så lenge vi kunne få bestilt. Vi satte oss ned og leste i aviser mens vi venta på at personalet skulle komme. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til lukta, gammel, innestengt og litt fettete, typisk norsk veikro. Kafeen fungerte som en lokal kiosk i tillegg til å bare være en kafé. Det var mulig å leie kjente actionfilmer og komedier. I tillegg solgte de smågodt til stykkpris.
Etter en stund kom kokken inn med to rimiposer i armene. Han virka ikke overraska over å ha kunder og gikk i eget tempo bak disken og inn på kjøkkenet for å sette fra seg varene. Til slutt kom han tilbake og lurte på hva vi skulle ha. Vi sa begge biff og jeg skulle til å betale, men han synes det var greiere å ta betalinga etterpå i tilfelle vi fikk lyst på drikke under middagen. Kokken lurte på hva vi gjorde i Ose, og vi forklarte at vi ville se vettefuruene. Han spurte om vi visste hvor de var og jeg svarte at vi visste ikke helt nøyaktig. Han sa han skulle forklare veien når middagen var klar, og sa på vei inn til kjøkkenet at det fulgte kaffe med til biffen. Vi tok oss en kopp hver og Ørjan begynte å føle seg hjemme.
Mens vi venta på maten kom en mor med en datter og en baby inn i kafeen. Mora ringte en gang i bjella på disken. Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan være så frimodige at dem tør ringe i slike bjeller, og jeg ble pinlig berørt på vegne av henne. Da kokken ikke kom ringte hun en gang til hvorpå kokken responderte med ”ja ja ja”. Han tok seg god tid, og nå begynte jeg også å like denne kafeen.
-Ja? Sa kokken.
-Om det var mulig å låne toalettet. Sa mora.
På døra til toalettet stod det at det kosta 5 kroner for gjester, gratis for kunder.
-Jeg har kontanter i bilen, jeg kan komme tilbake og betale etterpå, fortsatte hun.
Kokken ga henne nøkkelen og hun og dattera gikk inn på toalettet. Kokken gikk tilbake til kjøkkenet og fortsatte med maten.
Vi fikk maten vår og mora kom inn igjen og betalte fem kroner for toalettbesøket. Hun spurte om han hadde en mikrobølgeovn så hun kunne varme opp babymat. Det kunne kokken gjøre, og mora fløy ut igjen for å hente glasset med maten. På utsiden av kafeen stod faren og filma Ose sentrum. Mora fikk glasset med babymat og hun satte seg ned med ungen og foret den. Jeg synes hun tok seg alt for godt til rette, men det er vel det mødre gjør. Når de har født et par unger, kan de rutinene og gir faen i alle andre enn familien sin.
Da familien endelig hadde gått kom kokken ut og forklarte oss veien. Han fortalte at furuene stod bak en låve til en gammel mann med mopedbil. Vi lurte på om vi bare kunne ta oss til rette og gå over tunet og bort til furutrærne. Kokken sa at det gikk helt greit, men at det ville være hyggelig av oss å ringe på til den gamle mannen og spørre. Han var hjemme om mopedbilen stod i gården. Den gamle mannen begynte å bli temmelig gammel, men var fortsatt sprek og pratesjuk. Han ville nok bli med oss og fortelle om han var hjemme. Da kokken sa dette håpte jeg på at han ikke var hjemme. Lufta var varm inne i kafeen og sutringa fra ungen og klaginga til mora hadde gjort meg tung i hodet. Jeg orka ikke at en gammel mann skulle prate meg døv. For all del, det hadde sikkert vært hyggelig men sannheten er at jeg ikke er spesielt glad i folk generelt. Jeg skal ha mye energi for å omgås fremmede, og denne turen hadde tappet meg for energi. Da vi hadde gjort opp for maten og kommet oss ut fra kafeen håpte Ørjan på det samme som meg, at mannen ikke var hjemme. Det gjorde meg ganske letta.
På vei mot vettefuruene kom en mopedbil mot oss. I bilen satt en gammel mann. Vi nærmet oss, og gubben var ikke hjemme. Veibeskrivelsene kokken hadde gitt oss stemte, og i oppkjørselen til den gamle mannen stod det ingen mopedbil, men en rullator. Vi gikk over tunet, bak låven til de største furuene vi fant. Kokken hadde skrytt dem opp i skyene og sagt at man måtte være flere mann for å holde rundt dem, men det holdt med Ørjan og meg, vi er lange folk. Det var to levende svære furuer, og en dau. Det hadde vært flere, men mange hadde gått tapt i hardt vær. Dette var en gammel offerplass, og hadde vært det i generasjoner. I dag er det bare den gamle mannen som holder tradisjonen ved like, samt besøkende som har hørt om dem. Man ga offergaver til vettene som holdt til ved trærne, eller under bakken. Grunnen til at vettene holdt/holder til her vet jeg ikke, det kunne kanskje den gamle mannen forklart, men jeg antar at det er fordi furuene er større enn vanlig, eller at avlingen har gått bra det året en fyr tilfeldigvis sølte øl ved treet. Vi ofra hvert fall en sigg og tjue kroner til treet, eller vettene. Ørjan tok noen bilder, og jeg stod der og lurte på hva vi skulle gjøre nå. Sette oss ned? Kjenne på energien? Vi gikk hvert fall bare tilbake der vi kom fra, og videre nedover Otra. På veien tilbake, møtte vi nok en gang gubben i mopedbilen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)