Jern

På Breive, nær Hovden, fem kilometer unna, skulle det være groper i bakken fra jernutvinning på 1100-tallet. Mange groper. Vi kom til en bom, og et pumpeanlegg som summet. Vegetasjonen var tett av skrudde fjellbjørk. Vi gikk ned til vannet som hører til Otravassdraget. Det var kanskje viker i vannet. Kunne kanskje minne om hull. Vi fant steiner, vi fant jern. Jærn. Og snudde igjen, passerte et hus, et hull, med vann, jernutvinning? Basseng? Andedam? Uvisst.

-

Vi gikk mot uendelig med jern i sekken. Der med skilter langs stien, et gjengrodd søkk, gammel blestertuft, flere, om en har øyet med seg, kan man kanskje finne det som en gang var, restene, av jernvinnetufta.

Har du riktig god fantasi, høyrar du kanskje også knitringa av flammer, hogging av tre, sinte sukk frå slitne gropgravarar med brukne trespader, og skrik frå han som gjekk for langt ut i myra

.

LYD – LJOS – RØYK – LUKT (uten bokstaver)
Juli 2003, tusenårstedet

Lemenfeber i Hovden

Jeg har aldri sett en lemen, men har alltid vært fascinert av disse gule gnagerne som kan eksplodere av sinne. Som liten så jeg for meg at det gikk an å pirke i dem med pinner til de ble så sinte at de smalt og innvollene sprutet. Nå er jeg ganske opptatt av dyrevern og at dyr skal ha det greit, men det hadde vært moro å være i en splatterfilm. Til nå har jeg sett tre flate uttørka pelsdotter. Om det kan regnes som å ha sett lemen vet jeg ikke, det føles i hvert fall ikke riktig. Jeg turte ikke ta på likene med fingrene, men jeg pirket i dem med pinner, de eksploderte selvsagt ikke. Det var i grunn lite spennende.

Hele Hovden sentrum var en flat lemen.
Et galleri og rammeverksted som åpner når de føler for det.
Det tok ti minutter å få fiskekort, selv om det ikke var kø.
Butikken hadde tre kunder og to ansatte.
Kaféeieren stod bak disken og åt frokostblanding. (Fiskemiddag og kaffi kr 110 - så lenge vi får fisk).


Ørjan og meg har fått hviskestemme av stillheten i et sentrum.

Sessvatn

Dattera til landlorden kom med en slags regning. Det var en lapp med et kontonummer på og tallet 600. Vi hang nøkkelen ved døra på leiligheten vår og stakk etter at vi hadde rydda sånn passe. Ting er temmelig slakt her.

Da vi kom ut på riksvei 9 igjen, tok vi til venstre mot Telemarksgrensa. Her gikk vi ned mot vannet på venstre siden av veien, fulgte en gammel grusvei nedover. Veien var begynt å gro igjen. Den førte ned til en gammel hytte, Heimebu. Eneste som var nytt på denne bua var det oppimpa solcellepanelet som var lenka fast til hytta. Ellers så hytta temmelig værslitt ut. Malingen var begynt å flasse av og vinduene var spikra igjen.

På trærne vokste skjegglav, et godt tegn for klimaet, og myggen begynte å surre rundt oss. Fjelltoppene rundt oss hadde flekker av snø. Vi gikk helt ned til vannet, Otras begynnelse, det var krystallklart, jeg kunne telle hver eneste stein på bunnen. Vannet var kaldt, men føltes friskt. Jeg turte ikke drikke det, det er lemenår i år, som igjen fører til harepest, og jeg innbilte meg at hvert vann her oppe var fullt av døde lemen som fløt rundt på grunn av pesten, men så lenge jeg ikke drakk vannet burde det gå greit. Jeg brettet opp buksene og vasset uti. Ble nummen på føttene av å stå i det kalde vannet, og da jeg gikk opp brant det. Jeg var varm på føttene resten av dagen.

Bjoen eller Bjoi

Vi er fremme ca litt over ni, (bare for å være vag), og selv om været er fint og asfalten er tørr tar vi ingen sjanser og kjører inn mot Bjoen, eller Bjoi, mot turisthytta. Vi kjører i ganghastighet på en smal vei. Rundt oss er det vridde bjørkestammer. For meg er det en selvfølgelighet at fjellbjørker er vridde, men Ørjan har hørt at de blir vridde på grunn av alt jernet som er i jorda. Det kan stemme, det er mye jern i jorda her.

Etter kanskje fem minutter er vi inne til enden, Bjoi sentrum. Jeg forventa å se røde t-er, men ser ingen, og etter hvert går det opp for meg at det ikke er en turistforeningshytte, bare en som leier ut hytter og hus til turister. Vi møter vår landlord i døra på huset. Ørjan spør om det er mulig å overnatte, og uten å si noe, fører eieren oss ned ved siden av det gule hovedbygget, der står et nytt laftet hus som viser seg å være fire leiligheter. Vi får den ene, med to soverom og seks senger. Landlorden gir oss nøkkelen og skal til å gå sin vei. Jeg stopper ham for å høre hvor mye det koster, og hvordan vi gjør opp. Det er grisebillig, vi får leie for tre hundre per pers per natt, i et svært palass med alt nødvendig utstyr. Betalinga tenker vi på seinere, sier duden før han går inn til huset sitt igjen.

Litt seinere banker det på døra, og jeg tror han allerede har skrevet en giro, men det viser seg å være dattera. Hun har med en fjernkontroll til tv-en.

Jeg begynner å kjenne på en skepsis. Det var alt for enkelt å få hytte. Kanskje han ikke eier hytta, bare holder eieren som gissel og for å beholde ro og orden later han som han er eier. Eller kanskje han bare har gitt opp. Ørjan skrøt av landskapet i sted, og landlorden bare sa at man ble vant med hele landskapet. Mulig han er midt i en depresjon og bare gir faen og lar oss kjøre videre uten å gjøre opp. Eller kanskje han får et illebefinnende og våkner oss opp grytidlig neste morra og kaster oss ut.
Vi lager litt mat og blander en dram. Spiser, ferskt brød med ost, før vi pakker fiskeutstyret og går ned mot Breidvatn.

-

Vi fikk ikke noen fisk den kvelden. Da vi kom ned til vannet var det en vegg med utskårne fisker av tre som skulle illustrere hvor mye og hvor store fisk det var i vannet. Alle var over kiloen, den største var 3,7 kilo. Vi forventa å få fisk, men satt bare krokene fast i alle steinene som var på bunnen. Tror ikke vi fikk en krok opp av vannet faktisk. Tror det var steiner, men kanskje var det monsterfisker.

Frykt og avsky i Setesdal

Vi kjørte opp Otra. Oppover så jeg sinte håndverkere i øynene via bakspeilet, og ræva på bobiler fra Tyskland og Nederland. De hadde meldt dårlig vær, og en av fjellvettreglene er at du aldri skal stole på positive værmeldinger, men stort sett bare forvente det verste. Vi var forberedt. Ved Bjoen var det en turisthytte, ikke sånn DNT, men leiligheter. Vi så for oss at vi kunne sjekke inn der om været var for ille. Stor nyoppussa leilighet, med alt som trengs for å trives. Kjøleskap, tv, senger og dusj. I trunken hadde vi musikkanlegg, ipod, whisky og rødvin. Luksus. All angsten jeg i vinter forventa skulle komme ved avreise var ikke til stede. Vi kunne skru av telefonen og være isolert fra resten. Bare oss og fjellet. I verste fall fear and loathing in Setesdal. Vi kødda kanskje en del med det på vei oppover, mens vi kjørte forbi sladderinger i asfalten.

Vi kjørte forbi skilter med severdighetsmerker på vei opp. Gravplasser, museum og Byklestigen, bare som eksempler. Vi noterte oss stedene vi ikke hadde hørt om, men som virka kule å sjekke ut på vei hjem, som pannekakehuset øverst i Evje. Og jeg så for meg et hus av stabla pannekaker med sirup. Vet ikke hvor jeg har sirupen fra. Tv kanskje.

Skyene var tette fra Bygland kommune, og i Valle begynte det å høljregne. Det varte til Hovden før det begynte å se fint ut igjen, og når vi var fremme var det helt tørt, vi sjekka allikevel inn ved Bjoen, vi hadde på en måte allerede innstilt oss på det