Da vi kom ut på riksvei 9 igjen, tok vi til venstre mot Telemarksgrensa. Her gikk vi ned mot vannet på venstre siden av veien, fulgte en gammel grusvei nedover. Veien var begynt å gro igjen. Den førte ned til en gammel hytte, Heimebu. Eneste som var nytt på denne bua var det oppimpa solcellepanelet som var lenka fast til hytta. Ellers så hytta temmelig værslitt ut. Malingen var begynt å flasse av og vinduene var spikra igjen.
På trærne vokste skjegglav, et godt tegn for klimaet, og myggen begynte å surre rundt oss. Fjelltoppene rundt oss hadde flekker av snø. Vi gikk helt ned til vannet, Otras begynnelse, det var krystallklart, jeg kunne telle hver eneste stein på bunnen. Vannet var kaldt, men føltes friskt. Jeg turte ikke drikke det, det er lemenår i år, som igjen fører til harepest, og jeg innbilte meg at hvert vann her oppe var fullt av døde lemen som fløt rundt på grunn av pesten, men så lenge jeg ikke drakk vannet burde det gå greit. Jeg brettet opp buksene og vasset uti. Ble nummen på føttene av å stå i det kalde vannet, og da jeg gikk opp brant det. Jeg var varm på føttene resten av dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar