Rett ved kraftverket på Skaiå, fortsetter en vei over til Kile. På denne veien, rett med kommunegrensa bor Kirsten Lundsgaardvig. I Vennesla kommune altså. Ørjan hadde ringt henne samme dagen og bedt henne møte oss. Hun var for tiden travelt opptatt med en separatutstilling i Søgne gamle prestegård, og kalte det et guds mirakel at vi kunne komme samme dag, for det var den eneste tiden hun hadde ledig fremover. Vi ble bedt om å gå inn i garasjen, ut på den andre siden og følge stien til hytta. Hun har tidligere vært med i programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg trodde derfor at det var veldig uframkommelig. Det var det ikke. Kanskje femti meter unna garasjen kom vi til den gamle vaktboligen hun bor i. Vi ble møtt av to små bikkjer, hun kom leende bak og forklarte at bikkjene het Olivia pølsedyr og Jesper. Olivia var pesende og feit, og hadde vel derav fått navnet sitt. Jesper var en puddelliknende skapning.
Huset hun bor i er bygd i 1889 og er derfor fredet. Det er en gammel vaktbolig i forbindelse med Setesdalsbanen og i følge henne spøker det her. Man hører ofte lyder i trappene og dører åpner og lukker seg selv. En gang satt hun i telefonen og plutselig oppdaget hun at det var en rose i hånden. Hun aner ikke hvor den kom fra. Kirsten Lundsgaardvig har blitt vant til spøkelsene nå, og synes ikke det gjør noe at dem er der. Det var verre da hennes mor også bodde der. En natt hadde et spøkelse tittet innom værelset til mora, dagen etter spurte hun Kirsten om hun hadde vært innom og sett til henne. Hun svarte bare ja, for å ikke uroe mora si. Det er også et vårdøger som varsler omtrent hver gang hun får gjester.
Kirsten viste oss rundt i huset sitt, og vi kom opp til atelieret. Der viste hun frem bildene som skulle opp på veggene i Søgne, og Ørjan bemerket at hun hadde brukt prikker i mange av bildene sine. Da rettet hun ham og sa det var stjerner. Hun forklarte at hun var i en universperiode, noe hun har vært ganske lenge. Bilder hadde elementer fra hele verden: fugler fra Sør-Afrika, klesdrakter fra Bolivia osv, plassert i et slags univers av stjerner. (Mer presist enn dette tør jeg ikke analysere bildene). Kirsten reiser mye, og blir inspirert av reisene. Hun tar bilder og tegner skisser, og når hun kommer hjem arbeider hun. Hun må arbeide hver dag.
Vi satt oss ut på terrassen, ble servert kaffe og krydderkaker som hun hadde bakt selv. Hun liker veldig godt å bake krydderkaker, men hun ville ikke spise dem, hun ser jo hvordan dem blir laget. Dette sa hun først etter å ha servert oss kake. Jeg åt bare et stykke. På terrassen var det lévegger, og den ene hadde et vindu av pleksiglass. Hun kalte det ”Vinduet ut mot verden”. Det ble bygd en dag hun hadde en venn på besøk. Hun hadde lenge planer om å gjøre det og hadde utstyret klart, men fikk selv aldri gjort det. Vennen satte i gang og gjorde det på no time, noe hun er svært takknemlig for.
Vi spurte henne om hun hadde noen tilknytning til Setesdal og Otra, hvorpå hun svarte at hun er internasjonal. Det var helt tilfeldig at hun endte opp her. Kirsten flytta til Norge for første gang ”var det i 1972?” og bodde først i Telemark, så på Nesodden, så flytta hun tilbake til Danmark en stund, før hun flytta opp til Skaiå, så til Kile og så til den gamle vaktboligen. Da hun bodde på Skaiå hadde dattera hennes møtt en type på Kile som hun var så forelsket i, og da Kirsten sa hun ville flytte spurte dattera om de kunne flytte til Kile hvor typen bodde. Det gjorde dem, for Kirsten verdsetter kjærligheten høyt. Hun skulle gjerne hatt en kjæreste, og lurer ofte på ”om det henger en mann på mitt tre i dag. Så går jeg ut og kikker, og så er det ingen”. Da dattera flytta hjemmefra ble huset på Kile for stort, så kom hun tilfeldigvis over vaktboligen der hun bor i dag. Hun er veldig fornøyd med huset, og blir inspirert av naturen, selv om hun ikke har noe forhold til den, eller Setesdal. Vi lurer på hvorfor hun ikke har noe forhold til Otra, eller Setesdal og hun svarer at hun ikke liker fele. Hun prøvde å spille fiolin som liten, da de bodde rett ved ett sykehus, og søstera hennes trodde det var en ambulanse. Etter det la hun fela fra seg.
Kirsten Lundsgaardvig er utdannet på det kongelige kunstakademiet i København og er nødt til å arbeide med kunsten. Om hun ikke får det til blir hun komprimert som hun kaller det, hun synes det er en mye finere beskrivelse enn deprimert. Det er noe av grunnen til at hun bor her. Hun kan ha mange venner på besøk, og har bil og kan besøke andre når hun trenger det, men først og fremst trenger hun fred til å arbeide. Hun er ikke noe flokkdyr, og er seg selv alltid. Dette fikk konsekvenser for da hun var med i Der ingen skulle tru … I programmet var det en scene hvor hun gikk naken i gummistøvler, noe hun pleide å gjøre før. Folk elsket personligheten hennes og hun fikk flere frierbrev men takka nei til alle sammen. En blind mann ville til og med kjøpe gummistøvlene hennes. Hun takka nei til dette også, selv om hun ble veldig rørt hadde hun jo fortsatt bruk for støvlene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar