Kirsten Bråten Berg

Etter veiforklaringer i telefonen kom vi inn i tunet til Kirsten Bråten Berg. En mann stod og klippet gresset, gressklipperen durte høylytt, og gjennom gardinet så vi at Kirsten så oss komme. Hun tok oss i mot og fulgte oss rundt på fremsiden av huset. Hun hadde traktet kaffe og satt frem tre pappbegre til intervjuet. I telefonen hadde hun sagt klart fra om at hun måtte være ferdig til klokken fem, noe som passet meg bra, jeg håpte på at Ørjan og meg ikke skulle være for sosiale så vi kunne få gjort mer i løpet av dagen. Klokka var halv fire da vi kom, og vi hadde sett for oss maks en time.

I hagen var det innegjerda tåtelam. De trengte oppsyn. De andre sauene familien eier, hadde de sendt av gårde på fjellet. De eier rundt 270 sau til sammen, og om sommeren får de fleste gå fritt rundt på fjellet og beite. Seint i september hentes de inn. Da samles folk og hjelper til, og jegere med hund fra Rogaland hjelper til i bytte mot å låne jaktområder. Vi brukte kanskje ti minutter på å prate om sauegjeting.

Bortsett fra tåtelam var det også barnebarn i hagen som lekte i hengekøya. Dattera satt på terrassen i sola og leste bok. Det var et idyllisk sted, få meter unna Otra. Nede ved elva hadde de brygge. Det var visst en gammel iverone. Jeg skjønte lite av det ordet, og Kirsten forklarte: Iverone kommer fra ”ro ivi” eller ro over på bokmål, og er altså en slags lokal havn for folk som ville komme over på andre siden av elva.

Nå. Kirsten jobber for tiden i en komité angående symfoniorkesterets åpningskonsert i Kilden. Hun er folkemusiker, sauebonde, gull- og sølvsmed, samt underviser i folkedans og musikk i Valle kommune. Hun fikk statsstipend nylig, og det har gitt henne en mulighet til å kunne velge bort oppdrag. Hun får altså lønn for å øve, og er svært takknemlig for det. Hun skulle gjerne hatt tid til å øve mer, og ønsker at andre kunne ta over undervisningen, men sier at når ingen vil det, er hun nødt til å bringe tradisjonen videre.

Kirsten Bråten Berg kom til Rysstad i 1973. Da sang hun viser og spilte gitar, men hun hadde allerede hørt setesdalsmusikken. Hun var bergtatt (he he) og elsket det rytmiske drivet i den. Sammen med blant andre Hallvard T. Bjørgum startet hun folkemusikkgruppen Slinkombas, som i 1979 fikk Spellemansprisen i klassen folkemusikk/gammeldans. Ordet kommer fra en fransk salongdans, karstykkedans, femstegsdans hvor man la pinner i kors og hoppa mellom dem. (jepp, mista litt tråden der jeg også). Uansett, Bråten Berg og Hallvard T Bjørgum ble kjent som fornyere av folkemusikken. Vi spurte Kirsten om folk ble provoserte av at hun eksperimenterte så mye med musikken, men det mente hun at dem ikke gjorde. Alt i alt har hun gitt nytt liv til folkemusikk, og musikken tåler å vrenges på, så lenge man vet hva man gjør. "En må kunne tradisjonen for å få et bra resultat”.

Etter de vant Spellemansprisen fikk de en aksept i Setesdal. Tidligere var det countrymusikk som gjaldt, og Kirstens mann gikk selv kledd som Johnny Cash. Det er vel fortsatt countrymusikk og hitlistemusikk som er mest populært i hjemkommunen, men den tradisjonelle og lokale musikken fikk større oppmerksomhet, og det ble større interesse om å ivareta tradisjonen, noe som igjen førte til at Valle kommune ble en nasjonalt kjent kommune. Blant annet opprettet Valle kommune en ”kulturbærerlønn” som gikk på at man mottok 50 000,- i året mot at man stilte opp på lokale store arrangementer. Kommunen kunne bruke stipendiatene opp til ti ganger i året, for eksempel når dem fikk ærefult besøk utenbygdsfra. Dette stipendet fikk også folkemusikerne til å holde seg i hjemkommunen, og ikke bare opptre utenlands.

En stund så det ut til å gå godt med tradisjonell folkemusikk i Valle. Det ble opprettet en fordypningslinje i folkemusikk på Valle videregående skole. Linjen sendte årlig ut dyktige folkemusikere til høyskoler rundt om i landet. I dag er fordypningslinja nedlagt, og det er popmusikken som råder. Da jeg nevnte at jeg synes det var et stort kulturliv i Valle kommune ble Kirsten Bråten Berg overrasket. Til tross for landskjente forfattere, kunstnere og musikere føler hun seg likevel litt alene, og sliter med rekruttering av nye entusiaster. Det er for mange som bruker jobber som springbrett, at man gjør en god jobb et par år, for å få drømmejobben et annet sted. Det Kirsten Bråten Berg ønsker seg aller mest er at innbyggerne selv ivaretar kulturen i kommunen, og synes den må inn i skoleverket. I dag avhenger det litt av innflyttere, som blant andre Daniel Sandén Warg, som selv har flytta fra Sverige til Valle for å studere folkemusikken og lære seg tradisjonen. Warg er i dag sølvsmed og musiker på heltid og turnerer blant annet med Odd Nordstoga. Han prater også kav setesdølsk.

Til slutt spurte Ørjan om utstillinga, og hva Kirsten Bråten Berg ønsker at den bør inneholde, noe hun har problemer med å svare på. Men hun ønsker hvert fall ingen romantisering. Hun har tidligere hatt dårlige erfaringer med journalister som vil ha henne til å stille opp i bunad foran stabburet. Vi lo, og lovte henne at hun skulle få ønsket oppfylt.