Barnevandrer

Jeg begynner å nærme meg hjemme. Fra Evje og nedover har jeg opp i gjennom besøkt ganske hyppig. Da de eldste i gjengen fra heimbygda fikk lappen brukte vi mye tid på råning, og da jeg selv fikk lappen kjørte jeg meningsløst rundt på sykkelstier og gamle grusveier i området i stedet for å være hjemme. Da jeg begynte å bli voksen ville jeg komme meg ut fra hjemmet, og blei stressa av å omgås foreldra mine. Etter middagen fikk jeg låne mammas Nissan Sunny, og med den kjørte jeg ut til venner som var flytta på hybel, eller ut til steder jeg fikk være i fred, eller ut med venner, opp til Tipptopp gatekjøkken i Evje for å spise snadderloff med dvask kinakål og for mye piffikrydder og dressing. Vi kjøpte kaffe eller kola og parkerte avsides for å prate, drømme. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til og i dag vil jeg helst komme meg hjem når jeg er sliten, til mitt eget hjem, selv om det er en trang hybel i kollektiv, så er det deilig å lukke døra og spille musikk mens jeg sysler.

Vi er ved Kilefjorden. Her kan man enten følge riksvei 9 ned til Øvrebø og videre til byen, eller svinge inn til Iveland, hjemkommunen. Det er en campingplass ved dette krysset, og en sykkelsti går langs Otra ca en kilometer nedover. Langs sykkelstien er det hytter, så det går an å kjøre her i sommerhalvåret, noe jeg gjorde ganske ofte da jeg rømte hjemmefra for en liten stund. Vi har satt oss ned der jeg før pleide å parkere bilen. Ørjan ligger i sola og slapper av, jeg tenker tilbake mens jeg kaster steiner ut i elva. Vi er snart hjemme igjen, og jeg begynner å føle meg trygg. Sola steiker og jeg har en hønsj. Vi har i løpet av turen ikke fått flåttbitt, sett huggorm, eller blitt smittet av harepesten, men ettersom jeg kjenner området føler jeg meg trygg. Ørjan og meg går videre nedover sykkelstien. Passerer en trampoline på en brygge og vi kaster runde steiner ned på den, som spretter videre ut i elva. Otra er full av krypsiv. Den er plaget av det og Kirsten Bråten Berg fortalte oss at de i vinter tørrla deler av elva så sivet frøs til is, for så å slippe vannet og la det renne bort. Det lyktes i Rysstad, men her nede har de ikke gjort det, og det er krypsiv over alt. Vi labber videre og jeg ser ned på beina. Plutselig* ser jeg en huggorm kanskje fem centimeter unna foten min. Sikksakkmønsteret er automatisk truende. Jeg skvetter til, skriker et lite maskulint skrik, og hopper høyt opp i lufta vekk fra ormen. Da jeg lander løper jeg i trygg avstand og sjekker umiddelbart leggene etter bitt. Ørjan har også reagert og følger ormen med kameraet uten frykt, mens den flykter inn i trygg lyng. Jeg sitter sammenkrøpet og puster tungt. Sansene er sylskarpe, og jeg er usikker på et rødt merke på den venstre foten, enten er det et bitt eller så er det en kvise. Det svir ikke, men jeg er fortsatt usikker, og i tankene farer alle tekstene om huggorm jeg har lest meg opp på før turen. At 30 % av bittene er tørre. At voksne huggorm ikke sprøyter like mye gift som de unge, de har lært å spare på den. Om man ikke kjenner noe etter seks timer er bittet tørt, seks timer, skal jeg sitte her i seks timer, det svir ikke, det er sikkert en kvise. Ørjan kommer mot meg. Ler. Faen, nå har han sett denne siden av meg, at hver gang i fremtiden når jeg skal være autoritær, kan han tenke tilbake på dette øyeblikket og le av meg. Nå vet jeg at vi er venner, og at vi respekterer hverandre, og Ørjan er en sympatisk fyr, men likevel. Jeg er nærmere å bruke opp tabbekvota enn det han er. Jeg reiser meg opp for å komme meg, puster stadig tungt, og prøver å puste ut frykten. Himler med øynene for å være selvironisk. Om jeg kan le av meg selv kan jeg fortsatt beholde noe av selvrespekten.

Vi går videre, og jeg prater om hendelsen og det røde merket. Ørjan prøver å roe meg ned med å si at jeg sikkert ikke er blitt bitt. Jeg gjør narr av meg selv og måten jeg reagerte på, og forklarer at angsten gjør at jeg reagerer irrasjonelt.
- Hadde ormen vært der hadde jeg sikkert ikke reagert så ille, sier jeg og peker på en pinne som skal illustrere ormen. Etter å ha sagt det skjønner jeg at det faen med er enda en orm jeg står og peker på. Hjertet begynner å slå, pusten blir tyngre og nok en gang blir sansene sterkere, men jeg reagerer heldigvis ikke like ille denne gangen. Nok en gang jager Ørjan ormen inn i lyngen med linsa, mens jeg står stiv av skrekk. Faen, heller ikke her, hjemme, kan jeg føle meg trygg.

*Jeg har blitt fortalt av Kyrre Andreassen at ordet ”plutselig” ikke gjør seg bra i tekster. At det er for enkelt å drive historien videre ved bruken av ordet og at man skal være dyktig tekstforfatter for å bruke ordet riktig, men aller helst unngå det. Jeg velger likevel å bruke ordet.