Bobiler og campingplasser

Vi ville ha fisk til kveldsmat. Vi hadde spist en kjip kafébuffé med steik, svette poteter, brun saus og Nora tyttebærsyltetøy. Vi var i Valle sentrum og hadde passert ørten campingplasser. Nå ville vi slå leir i skogen. Før turen hadde vi forestilt oss at det var flust med avsideliggende skogsholdt uten for mye trafikkstøy, men det var umulig å finne når vi var slitne etter alle severdighetsmerkene. Overalt langs veien var det skilter med bilder av bobiler. Vi fant et lite skyggelagt sted. Sildringer fra Otra overdøvte støyen fra trafikken. Vi fant gamle spritflasker, rester fra tidligere fester, og vibbene på stedet var dårlige. (Med fare for å høre new-age ut, styrer jeg som regel unna ord som ”vibber” og ”aura”, men dette stedet var ikke bra og oste reir). Ørjan og meg sa ikke noe til hverandre, bare gikk rundt og sanka ved, og fant til slutt ut at dette ikke fungerte. Dagen etter skulle vi til Rysstad for å besøke Kirsten Bråten Berg, så vi kunne like gjerne trekke lengre sør før vi fant et passende sted å overnatte. Klokken ti på kvelden fikk vi nok av hele turen. Alt vi hadde sett var severdighetsmerker som antydet historie, og campingplasser. Jeg fikk en stygg følelse av at hele Setesdal er en kamp om turister og kulturen er formet av det. Til slutt fant vi Sølvgarden i Rysstad sentrum. Vi fikk leid en liten leilighet til over tusen spenn – fire hundre og femti kroner dyrere enn Bjoen, og sist innreda på slutten av åttitallet. Selve fasaden til Sølvgarden minna om Setesdals utgave av Las Vegas. Vi ble møtt av en innflytter, husker ikke navnet, men det var noe på A tror jeg, han var fra Asker. Ørjan lurte på hvordan han havna her, og selvsagt var det for konas del, som var derfra. Men han trivdes, likte skog og fjell, hadde to barn og fulltidsjobb, så hadde i grunn ikke tid til å savne tilbake til storbylivet. A fortalte om mange som var innom Rysstad, som så for seg en idyll på gård, men som ikke følte seg hjemme, eller fikk venner. Det gikk ikke an å velge venner her oppe, man måtte ta til takke med dem man fikk. Det hørtes brutalt ut, men det er vel sånn det er. Jeg tenkte tilbake på hvor jeg vokste opp, der kunne heller ikke jeg velge venner, vi var fem i gjengen og det var mange nok. Noen flytta innom, men flytta ikke lenge etter ut igjen. Jeg er fortsatt gode venner med alle fem i dag, og selv om vi er ulike på mange punkter har vi mange likheter, og har fått mange felles verdier, som et godt forhold til naturen.

På Sølvgarden hadde de et femstjerners sanitetsanlegg, med eget bad til barn. Det er sikkert trygt, men barn kan være brutale. Mer enn det tenkte jeg ikke om hele anlegget, vi hadde eget bad.

Rundt midnatt var vi overtrøtte og småbrisne. Vi hadde spist nok et måltid bestående av brød og ost. Det glei fortsatt ned. Vi gikk en tur rundt på kirkegården og Ørjan fotograferte kors. Hadde det vært spilleautomater på Sølvgarden hadde jeg prøvd ut lykken og blitt blakk, i stedet gikk jeg og la meg og prøvde å lese. Konsentrasjonen var rettet mot det utsvetta sengetøyet som var blitt gult med årene. Putene var merka med hotellets navn. Hvem faen ville finne på å stjele svettegule puter? Jeg la fra meg boka og sovna, til slutt.