Fånefjell

Ved Byglandsfjord, er det en ny passasje alla Byklestigen. Mer ukjent, men likevel. Passasjen heter Fånefjell, og er et nasjonalt verna veiminne. Det er mulig å gå passasjen, vi orka ikke, men gikk utpå den gamle veien, før tunnelen kom. De har sprengt ganske bra, som en halvtunnel, full utsikt over byglandsfjorden på den ene sida, men over oss er fjellet. Første bilen kjørte på denne veien i 1923, før det kjørte bilene opp Fånekleiva. Den første bilen kjørte der i 1901. Jeg orka ikke være under lenge, de hadde sperra den gamle veien med et svært nettinggjerde, men noen har klippa hull i det så vi kom oss inn likevel. Det er sikkert rasfare og mens Ørjan tok bilder og var imponert, bekymra jeg meg for alle de løse steinene.

Ose sentrum

Vi kom til Ose. Ikke langt unna vettefuruene vi skulle sjekke ut seinere. Ose er et tettsted i Bygland kommune for dem som ikke vet det, og den nordligste havna for ferga Bjoren. Vi var sultne, og stakk innom en kafé jeg ikke husker navnet på, noe som er synd for de har vunnet en pris av Norsk Språkråd for navnet, men om du svinger innom Ose sentrum finner du det garantert.

Det var ingen i kafeen da vi kom inn, og vi sjekka ut menyen. Den var ganske stor, men allikevel en typisk kafémeny: biff med løk, laks med smørsaus, kjøttkaker i brun saus, hamburger med pommes frites osv. Vi var begge veldig sultne så biffen ble førstevalget, så lenge vi kunne få bestilt. Vi satte oss ned og leste i aviser mens vi venta på at personalet skulle komme. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til lukta, gammel, innestengt og litt fettete, typisk norsk veikro. Kafeen fungerte som en lokal kiosk i tillegg til å bare være en kafé. Det var mulig å leie kjente actionfilmer og komedier. I tillegg solgte de smågodt til stykkpris.

Etter en stund kom kokken inn med to rimiposer i armene. Han virka ikke overraska over å ha kunder og gikk i eget tempo bak disken og inn på kjøkkenet for å sette fra seg varene. Til slutt kom han tilbake og lurte på hva vi skulle ha. Vi sa begge biff og jeg skulle til å betale, men han synes det var greiere å ta betalinga etterpå i tilfelle vi fikk lyst på drikke under middagen. Kokken lurte på hva vi gjorde i Ose, og vi forklarte at vi ville se vettefuruene. Han spurte om vi visste hvor de var og jeg svarte at vi visste ikke helt nøyaktig. Han sa han skulle forklare veien når middagen var klar, og sa på vei inn til kjøkkenet at det fulgte kaffe med til biffen. Vi tok oss en kopp hver og Ørjan begynte å føle seg hjemme.

Mens vi venta på maten kom en mor med en datter og en baby inn i kafeen. Mora ringte en gang i bjella på disken. Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan være så frimodige at dem tør ringe i slike bjeller, og jeg ble pinlig berørt på vegne av henne. Da kokken ikke kom ringte hun en gang til hvorpå kokken responderte med ”ja ja ja”. Han tok seg god tid, og nå begynte jeg også å like denne kafeen.

-Ja? Sa kokken.
-Om det var mulig å låne toalettet. Sa mora.
På døra til toalettet stod det at det kosta 5 kroner for gjester, gratis for kunder.
-Jeg har kontanter i bilen, jeg kan komme tilbake og betale etterpå, fortsatte hun.
Kokken ga henne nøkkelen og hun og dattera gikk inn på toalettet. Kokken gikk tilbake til kjøkkenet og fortsatte med maten.

Vi fikk maten vår og mora kom inn igjen og betalte fem kroner for toalettbesøket. Hun spurte om han hadde en mikrobølgeovn så hun kunne varme opp babymat. Det kunne kokken gjøre, og mora fløy ut igjen for å hente glasset med maten. På utsiden av kafeen stod faren og filma Ose sentrum. Mora fikk glasset med babymat og hun satte seg ned med ungen og foret den. Jeg synes hun tok seg alt for godt til rette, men det er vel det mødre gjør. Når de har født et par unger, kan de rutinene og gir faen i alle andre enn familien sin.

Da familien endelig hadde gått kom kokken ut og forklarte oss veien. Han fortalte at furuene stod bak en låve til en gammel mann med mopedbil. Vi lurte på om vi bare kunne ta oss til rette og gå over tunet og bort til furutrærne. Kokken sa at det gikk helt greit, men at det ville være hyggelig av oss å ringe på til den gamle mannen og spørre. Han var hjemme om mopedbilen stod i gården. Den gamle mannen begynte å bli temmelig gammel, men var fortsatt sprek og pratesjuk. Han ville nok bli med oss og fortelle om han var hjemme. Da kokken sa dette håpte jeg på at han ikke var hjemme. Lufta var varm inne i kafeen og sutringa fra ungen og klaginga til mora hadde gjort meg tung i hodet. Jeg orka ikke at en gammel mann skulle prate meg døv. For all del, det hadde sikkert vært hyggelig men sannheten er at jeg ikke er spesielt glad i folk generelt. Jeg skal ha mye energi for å omgås fremmede, og denne turen hadde tappet meg for energi. Da vi hadde gjort opp for maten og kommet oss ut fra kafeen håpte Ørjan på det samme som meg, at mannen ikke var hjemme. Det gjorde meg ganske letta.

På vei mot vettefuruene kom en mopedbil mot oss. I bilen satt en gammel mann. Vi nærmet oss, og gubben var ikke hjemme. Veibeskrivelsene kokken hadde gitt oss stemte, og i oppkjørselen til den gamle mannen stod det ingen mopedbil, men en rullator. Vi gikk over tunet, bak låven til de største furuene vi fant. Kokken hadde skrytt dem opp i skyene og sagt at man måtte være flere mann for å holde rundt dem, men det holdt med Ørjan og meg, vi er lange folk. Det var to levende svære furuer, og en dau. Det hadde vært flere, men mange hadde gått tapt i hardt vær. Dette var en gammel offerplass, og hadde vært det i generasjoner. I dag er det bare den gamle mannen som holder tradisjonen ved like, samt besøkende som har hørt om dem. Man ga offergaver til vettene som holdt til ved trærne, eller under bakken. Grunnen til at vettene holdt/holder til her vet jeg ikke, det kunne kanskje den gamle mannen forklart, men jeg antar at det er fordi furuene er større enn vanlig, eller at avlingen har gått bra det året en fyr tilfeldigvis sølte øl ved treet. Vi ofra hvert fall en sigg og tjue kroner til treet, eller vettene. Ørjan tok noen bilder, og jeg stod der og lurte på hva vi skulle gjøre nå. Sette oss ned? Kjenne på energien? Vi gikk hvert fall bare tilbake der vi kom fra, og videre nedover Otra. På veien tilbake, møtte vi nok en gang gubben i mopedbilen.

Kirsten Bråten Berg

Etter veiforklaringer i telefonen kom vi inn i tunet til Kirsten Bråten Berg. En mann stod og klippet gresset, gressklipperen durte høylytt, og gjennom gardinet så vi at Kirsten så oss komme. Hun tok oss i mot og fulgte oss rundt på fremsiden av huset. Hun hadde traktet kaffe og satt frem tre pappbegre til intervjuet. I telefonen hadde hun sagt klart fra om at hun måtte være ferdig til klokken fem, noe som passet meg bra, jeg håpte på at Ørjan og meg ikke skulle være for sosiale så vi kunne få gjort mer i løpet av dagen. Klokka var halv fire da vi kom, og vi hadde sett for oss maks en time.

I hagen var det innegjerda tåtelam. De trengte oppsyn. De andre sauene familien eier, hadde de sendt av gårde på fjellet. De eier rundt 270 sau til sammen, og om sommeren får de fleste gå fritt rundt på fjellet og beite. Seint i september hentes de inn. Da samles folk og hjelper til, og jegere med hund fra Rogaland hjelper til i bytte mot å låne jaktområder. Vi brukte kanskje ti minutter på å prate om sauegjeting.

Bortsett fra tåtelam var det også barnebarn i hagen som lekte i hengekøya. Dattera satt på terrassen i sola og leste bok. Det var et idyllisk sted, få meter unna Otra. Nede ved elva hadde de brygge. Det var visst en gammel iverone. Jeg skjønte lite av det ordet, og Kirsten forklarte: Iverone kommer fra ”ro ivi” eller ro over på bokmål, og er altså en slags lokal havn for folk som ville komme over på andre siden av elva.

Nå. Kirsten jobber for tiden i en komité angående symfoniorkesterets åpningskonsert i Kilden. Hun er folkemusiker, sauebonde, gull- og sølvsmed, samt underviser i folkedans og musikk i Valle kommune. Hun fikk statsstipend nylig, og det har gitt henne en mulighet til å kunne velge bort oppdrag. Hun får altså lønn for å øve, og er svært takknemlig for det. Hun skulle gjerne hatt tid til å øve mer, og ønsker at andre kunne ta over undervisningen, men sier at når ingen vil det, er hun nødt til å bringe tradisjonen videre.

Kirsten Bråten Berg kom til Rysstad i 1973. Da sang hun viser og spilte gitar, men hun hadde allerede hørt setesdalsmusikken. Hun var bergtatt (he he) og elsket det rytmiske drivet i den. Sammen med blant andre Hallvard T. Bjørgum startet hun folkemusikkgruppen Slinkombas, som i 1979 fikk Spellemansprisen i klassen folkemusikk/gammeldans. Ordet kommer fra en fransk salongdans, karstykkedans, femstegsdans hvor man la pinner i kors og hoppa mellom dem. (jepp, mista litt tråden der jeg også). Uansett, Bråten Berg og Hallvard T Bjørgum ble kjent som fornyere av folkemusikken. Vi spurte Kirsten om folk ble provoserte av at hun eksperimenterte så mye med musikken, men det mente hun at dem ikke gjorde. Alt i alt har hun gitt nytt liv til folkemusikk, og musikken tåler å vrenges på, så lenge man vet hva man gjør. "En må kunne tradisjonen for å få et bra resultat”.

Etter de vant Spellemansprisen fikk de en aksept i Setesdal. Tidligere var det countrymusikk som gjaldt, og Kirstens mann gikk selv kledd som Johnny Cash. Det er vel fortsatt countrymusikk og hitlistemusikk som er mest populært i hjemkommunen, men den tradisjonelle og lokale musikken fikk større oppmerksomhet, og det ble større interesse om å ivareta tradisjonen, noe som igjen førte til at Valle kommune ble en nasjonalt kjent kommune. Blant annet opprettet Valle kommune en ”kulturbærerlønn” som gikk på at man mottok 50 000,- i året mot at man stilte opp på lokale store arrangementer. Kommunen kunne bruke stipendiatene opp til ti ganger i året, for eksempel når dem fikk ærefult besøk utenbygdsfra. Dette stipendet fikk også folkemusikerne til å holde seg i hjemkommunen, og ikke bare opptre utenlands.

En stund så det ut til å gå godt med tradisjonell folkemusikk i Valle. Det ble opprettet en fordypningslinje i folkemusikk på Valle videregående skole. Linjen sendte årlig ut dyktige folkemusikere til høyskoler rundt om i landet. I dag er fordypningslinja nedlagt, og det er popmusikken som råder. Da jeg nevnte at jeg synes det var et stort kulturliv i Valle kommune ble Kirsten Bråten Berg overrasket. Til tross for landskjente forfattere, kunstnere og musikere føler hun seg likevel litt alene, og sliter med rekruttering av nye entusiaster. Det er for mange som bruker jobber som springbrett, at man gjør en god jobb et par år, for å få drømmejobben et annet sted. Det Kirsten Bråten Berg ønsker seg aller mest er at innbyggerne selv ivaretar kulturen i kommunen, og synes den må inn i skoleverket. I dag avhenger det litt av innflyttere, som blant andre Daniel Sandén Warg, som selv har flytta fra Sverige til Valle for å studere folkemusikken og lære seg tradisjonen. Warg er i dag sølvsmed og musiker på heltid og turnerer blant annet med Odd Nordstoga. Han prater også kav setesdølsk.

Til slutt spurte Ørjan om utstillinga, og hva Kirsten Bråten Berg ønsker at den bør inneholde, noe hun har problemer med å svare på. Men hun ønsker hvert fall ingen romantisering. Hun har tidligere hatt dårlige erfaringer med journalister som vil ha henne til å stille opp i bunad foran stabburet. Vi lo, og lovte henne at hun skulle få ønsket oppfylt.

Setesdalsmuseet i Rysstad

Før vi skulle møte Kirsten Bråten Berg stakk vi innom Setesdalsmuseet. Ved inngangen var det bilde av et par i setesdalsbunad på snøscooter. Hele museet var preget av denne humoren, bortsett fra den delen av museet som forandres i perioder. Denne gangen var den delen en utstilling av familien Kohlers verker. Kohler er en tysk familie som har bodd i Setesdal, og ett av barna er i dag en billedkunstner på heltid som bor i Oslo og i blant pendler til Berlin. Utstillingen deres var svær. Det er en kreativ og produktiv familie.
Resten av utstillingen var preget av utbyggingen av kraftverk samt klær og utstyr fra Setesdal. De hadde lagd modeller av kraftverkene i dalen, og det stod beskrevet hvor tøft det var å jobbe på kraftverkene, samt alle gårdene som gikk tapt under oppdemning av vassdragene. Innimellom var det stilt ut ganske interne gjenstander, blant annet en kokeplate kjøpt i 1920-åra av foreldra til Mikkelsen. Det var disse interne bidragene på museet som gjorde hele besøket en blanding av humoristisk og absurd. I øverste etasje var det stilt ut masse gammelt utstyr, ting som sekker og truger. Midt blant dette utstyret stod to små hvite byster som så ut som suvenirer fra Hellas, og ganske riktig:

Byster av Hermes og Sofokles. Kopiar laga av Praxiteles. Kjøpt av Gyro og Jon Løyland på Akropolis i Hellas i samband med ei reise til Israel i 1969.

Vi ble også informert at det før 1851 ble servert øl i begravelser i Valle, men etter et slagsmål i tårnet under ei gravferd dette året ble ølet bytta ut med kaffi.

Alt i alt var museet underholdende, og absolutt verdt et besøk om en passerer Rysstad på vei til skisenteret i Hovden. Voksfigurene i øverste etasje er svært naturtro, og illustrerer hvordan setesdølene levde. Og i vassdragavdelingen er det et flott stev om en Kenwoodmaskin som jeg ikke tør gjengi her i fare for å bryte rettigheter.

Bobiler og campingplasser

Vi ville ha fisk til kveldsmat. Vi hadde spist en kjip kafébuffé med steik, svette poteter, brun saus og Nora tyttebærsyltetøy. Vi var i Valle sentrum og hadde passert ørten campingplasser. Nå ville vi slå leir i skogen. Før turen hadde vi forestilt oss at det var flust med avsideliggende skogsholdt uten for mye trafikkstøy, men det var umulig å finne når vi var slitne etter alle severdighetsmerkene. Overalt langs veien var det skilter med bilder av bobiler. Vi fant et lite skyggelagt sted. Sildringer fra Otra overdøvte støyen fra trafikken. Vi fant gamle spritflasker, rester fra tidligere fester, og vibbene på stedet var dårlige. (Med fare for å høre new-age ut, styrer jeg som regel unna ord som ”vibber” og ”aura”, men dette stedet var ikke bra og oste reir). Ørjan og meg sa ikke noe til hverandre, bare gikk rundt og sanka ved, og fant til slutt ut at dette ikke fungerte. Dagen etter skulle vi til Rysstad for å besøke Kirsten Bråten Berg, så vi kunne like gjerne trekke lengre sør før vi fant et passende sted å overnatte. Klokken ti på kvelden fikk vi nok av hele turen. Alt vi hadde sett var severdighetsmerker som antydet historie, og campingplasser. Jeg fikk en stygg følelse av at hele Setesdal er en kamp om turister og kulturen er formet av det. Til slutt fant vi Sølvgarden i Rysstad sentrum. Vi fikk leid en liten leilighet til over tusen spenn – fire hundre og femti kroner dyrere enn Bjoen, og sist innreda på slutten av åttitallet. Selve fasaden til Sølvgarden minna om Setesdals utgave av Las Vegas. Vi ble møtt av en innflytter, husker ikke navnet, men det var noe på A tror jeg, han var fra Asker. Ørjan lurte på hvordan han havna her, og selvsagt var det for konas del, som var derfra. Men han trivdes, likte skog og fjell, hadde to barn og fulltidsjobb, så hadde i grunn ikke tid til å savne tilbake til storbylivet. A fortalte om mange som var innom Rysstad, som så for seg en idyll på gård, men som ikke følte seg hjemme, eller fikk venner. Det gikk ikke an å velge venner her oppe, man måtte ta til takke med dem man fikk. Det hørtes brutalt ut, men det er vel sånn det er. Jeg tenkte tilbake på hvor jeg vokste opp, der kunne heller ikke jeg velge venner, vi var fem i gjengen og det var mange nok. Noen flytta innom, men flytta ikke lenge etter ut igjen. Jeg er fortsatt gode venner med alle fem i dag, og selv om vi er ulike på mange punkter har vi mange likheter, og har fått mange felles verdier, som et godt forhold til naturen.

På Sølvgarden hadde de et femstjerners sanitetsanlegg, med eget bad til barn. Det er sikkert trygt, men barn kan være brutale. Mer enn det tenkte jeg ikke om hele anlegget, vi hadde eget bad.

Rundt midnatt var vi overtrøtte og småbrisne. Vi hadde spist nok et måltid bestående av brød og ost. Det glei fortsatt ned. Vi gikk en tur rundt på kirkegården og Ørjan fotograferte kors. Hadde det vært spilleautomater på Sølvgarden hadde jeg prøvd ut lykken og blitt blakk, i stedet gikk jeg og la meg og prøvde å lese. Konsentrasjonen var rettet mot det utsvetta sengetøyet som var blitt gult med årene. Putene var merka med hotellets navn. Hvem faen ville finne på å stjele svettegule puter? Jeg la fra meg boka og sovna, til slutt.

Med fare for livet

30 minutters tur, og du ender opp der du starter. Et innblikk i hvordan setesdøler prøvde å komme seg ut fra dalen, ned mot havet, før det var tunneler. Dagens tunnel kom i 1985, det året jeg ble født. Med meg kom tunnelen, det stemmer selvsagt ikke, men jeg kan ikke unngå å tenke tanken.

Har du verkeleg god fantasi, vil du høyre rop, hestevrinsk eller hjullydar. Kan hende vil du jamvel høyre han som sklei på isen i ”Stigen” og drukna i elva.

Byklestigen

Jeg hørte ikke en lyd. Annet enn biler som suste forbi langs riksvei 9, og Ørjan, som tok bilder av alle kulturminnene, minner fra krigen, poster til tyskere, og piggtråd. En stein, som ingen helt vet hva er, men sannsynligvis et merke for å markere tomt. Og en forhøyning i bakken. Det har ikke vært utgravinger i forhøyningen, men man antar at det er ei smie som kan være ”fleire hundre år gamal”.

Veien har blitt lagt om flere ganger. Før 1770 gikk det ikke an å passere med hest. Folk måtte klatre loddrett i stiger. Her hevdes det at flere har falt utfor og drukna. (Bl.a. han man kunne høre skrik fra om man hadde god fantasi). Etter 1770 lagde man stier av tømmerstokker så man kunne geleide hestene forbi den vanskelige passasjen. Man måtte holde fast i seletøyet og halen, i følge tegninger. Først i 1879 kunne man passere med hest og kjerre. Da hadde man dynamitt og sprengte seg en vei rundt hele fjellet. Det året jeg ble født fikk man tunnel. Mye enklere.

Vi møtte en dame som bodde rett ved løypa til Byklestigen. Hun stod i tunet og luka ugress. Vi hadde gått oss vill, og lurte på hvor løypa fortsatte. Hun klagde på veivesenet som hadde skilta for dårlig. Jeg nikka og var enig. Dama selv pleide å gå løypa hver søndag. Det var slik hun holdt seg i form. Hun så ut til å være i god form. Det slo meg at hun gjenga historien om ”Stigen” på akkurat samme måte som skiltene, like usikkert, mens hun gestikulerte med armene om hvordan man geleida hesten på tømmerstokkene. Ørjan tok bilder av gress mens hun prata. Før vi gikk videre ønska hun oss god St. Hans. Vi takka og ønska henne det samme. Hun fortsatte med å luke og vi gikk videre.