Etter veiforklaringer i telefonen kom vi inn i tunet til Kirsten Bråten Berg. En mann stod og klippet gresset, gressklipperen durte høylytt, og gjennom gardinet så vi at Kirsten så oss komme. Hun tok oss i mot og fulgte oss rundt på fremsiden av huset. Hun hadde traktet kaffe og satt frem tre pappbegre til intervjuet. I telefonen hadde hun sagt klart fra om at hun måtte være ferdig til klokken fem, noe som passet meg bra, jeg håpte på at Ørjan og meg ikke skulle være for sosiale så vi kunne få gjort mer i løpet av dagen. Klokka var halv fire da vi kom, og vi hadde sett for oss maks en time.
I hagen var det innegjerda tåtelam. De trengte oppsyn. De andre sauene familien eier, hadde de sendt av gårde på fjellet. De eier rundt 270 sau til sammen, og om sommeren får de fleste gå fritt rundt på fjellet og beite. Seint i september hentes de inn. Da samles folk og hjelper til, og jegere med hund fra Rogaland hjelper til i bytte mot å låne jaktområder. Vi brukte kanskje ti minutter på å prate om sauegjeting.
Bortsett fra tåtelam var det også barnebarn i hagen som lekte i hengekøya. Dattera satt på terrassen i sola og leste bok. Det var et idyllisk sted, få meter unna Otra. Nede ved elva hadde de brygge. Det var visst en gammel iverone. Jeg skjønte lite av det ordet, og Kirsten forklarte: Iverone kommer fra ”ro ivi” eller ro over på bokmål, og er altså en slags lokal havn for folk som ville komme over på andre siden av elva.
Nå. Kirsten jobber for tiden i en komité angående symfoniorkesterets åpningskonsert i Kilden. Hun er folkemusiker, sauebonde, gull- og sølvsmed, samt underviser i folkedans og musikk i Valle kommune. Hun fikk statsstipend nylig, og det har gitt henne en mulighet til å kunne velge bort oppdrag. Hun får altså lønn for å øve, og er svært takknemlig for det. Hun skulle gjerne hatt tid til å øve mer, og ønsker at andre kunne ta over undervisningen, men sier at når ingen vil det, er hun nødt til å bringe tradisjonen videre.
Kirsten Bråten Berg kom til Rysstad i 1973. Da sang hun viser og spilte gitar, men hun hadde allerede hørt setesdalsmusikken. Hun var bergtatt (he he) og elsket det rytmiske drivet i den. Sammen med blant andre Hallvard T. Bjørgum startet hun folkemusikkgruppen Slinkombas, som i 1979 fikk Spellemansprisen i klassen folkemusikk/gammeldans. Ordet kommer fra en fransk salongdans, karstykkedans, femstegsdans hvor man la pinner i kors og hoppa mellom dem. (jepp, mista litt tråden der jeg også). Uansett, Bråten Berg og Hallvard T Bjørgum ble kjent som fornyere av folkemusikken. Vi spurte Kirsten om folk ble provoserte av at hun eksperimenterte så mye med musikken, men det mente hun at dem ikke gjorde. Alt i alt har hun gitt nytt liv til folkemusikk, og musikken tåler å vrenges på, så lenge man vet hva man gjør. "En må kunne tradisjonen for å få et bra resultat”.
Etter de vant Spellemansprisen fikk de en aksept i Setesdal. Tidligere var det countrymusikk som gjaldt, og Kirstens mann gikk selv kledd som Johnny Cash. Det er vel fortsatt countrymusikk og hitlistemusikk som er mest populært i hjemkommunen, men den tradisjonelle og lokale musikken fikk større oppmerksomhet, og det ble større interesse om å ivareta tradisjonen, noe som igjen førte til at Valle kommune ble en nasjonalt kjent kommune. Blant annet opprettet Valle kommune en ”kulturbærerlønn” som gikk på at man mottok 50 000,- i året mot at man stilte opp på lokale store arrangementer. Kommunen kunne bruke stipendiatene opp til ti ganger i året, for eksempel når dem fikk ærefult besøk utenbygdsfra. Dette stipendet fikk også folkemusikerne til å holde seg i hjemkommunen, og ikke bare opptre utenlands.
En stund så det ut til å gå godt med tradisjonell folkemusikk i Valle. Det ble opprettet en fordypningslinje i folkemusikk på Valle videregående skole. Linjen sendte årlig ut dyktige folkemusikere til høyskoler rundt om i landet. I dag er fordypningslinja nedlagt, og det er popmusikken som råder. Da jeg nevnte at jeg synes det var et stort kulturliv i Valle kommune ble Kirsten Bråten Berg overrasket. Til tross for landskjente forfattere, kunstnere og musikere føler hun seg likevel litt alene, og sliter med rekruttering av nye entusiaster. Det er for mange som bruker jobber som springbrett, at man gjør en god jobb et par år, for å få drømmejobben et annet sted. Det Kirsten Bråten Berg ønsker seg aller mest er at innbyggerne selv ivaretar kulturen i kommunen, og synes den må inn i skoleverket. I dag avhenger det litt av innflyttere, som blant andre Daniel Sandén Warg, som selv har flytta fra Sverige til Valle for å studere folkemusikken og lære seg tradisjonen. Warg er i dag sølvsmed og musiker på heltid og turnerer blant annet med Odd Nordstoga. Han prater også kav setesdølsk.
Til slutt spurte Ørjan om utstillinga, og hva Kirsten Bråten Berg ønsker at den bør inneholde, noe hun har problemer med å svare på. Men hun ønsker hvert fall ingen romantisering. Hun har tidligere hatt dårlige erfaringer med journalister som vil ha henne til å stille opp i bunad foran stabburet. Vi lo, og lovte henne at hun skulle få ønsket oppfylt.
søndag 7. august 2011
torsdag 4. august 2011
Setesdalsmuseet i Rysstad
Før vi skulle møte Kirsten Bråten Berg stakk vi innom Setesdalsmuseet. Ved inngangen var det bilde av et par i setesdalsbunad på snøscooter. Hele museet var preget av denne humoren, bortsett fra den delen av museet som forandres i perioder. Denne gangen var den delen en utstilling av familien Kohlers verker. Kohler er en tysk familie som har bodd i Setesdal, og ett av barna er i dag en billedkunstner på heltid som bor i Oslo og i blant pendler til Berlin. Utstillingen deres var svær. Det er en kreativ og produktiv familie.
Resten av utstillingen var preget av utbyggingen av kraftverk samt klær og utstyr fra Setesdal. De hadde lagd modeller av kraftverkene i dalen, og det stod beskrevet hvor tøft det var å jobbe på kraftverkene, samt alle gårdene som gikk tapt under oppdemning av vassdragene. Innimellom var det stilt ut ganske interne gjenstander, blant annet en kokeplate kjøpt i 1920-åra av foreldra til Mikkelsen. Det var disse interne bidragene på museet som gjorde hele besøket en blanding av humoristisk og absurd. I øverste etasje var det stilt ut masse gammelt utstyr, ting som sekker og truger. Midt blant dette utstyret stod to små hvite byster som så ut som suvenirer fra Hellas, og ganske riktig:
Alt i alt var museet underholdende, og absolutt verdt et besøk om en passerer Rysstad på vei til skisenteret i Hovden. Voksfigurene i øverste etasje er svært naturtro, og illustrerer hvordan setesdølene levde. Og i vassdragavdelingen er det et flott stev om en Kenwoodmaskin som jeg ikke tør gjengi her i fare for å bryte rettigheter.
Resten av utstillingen var preget av utbyggingen av kraftverk samt klær og utstyr fra Setesdal. De hadde lagd modeller av kraftverkene i dalen, og det stod beskrevet hvor tøft det var å jobbe på kraftverkene, samt alle gårdene som gikk tapt under oppdemning av vassdragene. Innimellom var det stilt ut ganske interne gjenstander, blant annet en kokeplate kjøpt i 1920-åra av foreldra til Mikkelsen. Det var disse interne bidragene på museet som gjorde hele besøket en blanding av humoristisk og absurd. I øverste etasje var det stilt ut masse gammelt utstyr, ting som sekker og truger. Midt blant dette utstyret stod to små hvite byster som så ut som suvenirer fra Hellas, og ganske riktig:
Byster av Hermes og Sofokles. Kopiar laga av Praxiteles. Kjøpt av Gyro og Jon Løyland på Akropolis i Hellas i samband med ei reise til Israel i 1969.Vi ble også informert at det før 1851 ble servert øl i begravelser i Valle, men etter et slagsmål i tårnet under ei gravferd dette året ble ølet bytta ut med kaffi.
Alt i alt var museet underholdende, og absolutt verdt et besøk om en passerer Rysstad på vei til skisenteret i Hovden. Voksfigurene i øverste etasje er svært naturtro, og illustrerer hvordan setesdølene levde. Og i vassdragavdelingen er det et flott stev om en Kenwoodmaskin som jeg ikke tør gjengi her i fare for å bryte rettigheter.
onsdag 3. august 2011
Bobiler og campingplasser
Vi ville ha fisk til kveldsmat. Vi hadde spist en kjip kafébuffé med steik, svette poteter, brun saus og Nora tyttebærsyltetøy. Vi var i Valle sentrum og hadde passert ørten campingplasser. Nå ville vi slå leir i skogen. Før turen hadde vi forestilt oss at det var flust med avsideliggende skogsholdt uten for mye trafikkstøy, men det var umulig å finne når vi var slitne etter alle severdighetsmerkene. Overalt langs veien var det skilter med bilder av bobiler. Vi fant et lite skyggelagt sted. Sildringer fra Otra overdøvte støyen fra trafikken. Vi fant gamle spritflasker, rester fra tidligere fester, og vibbene på stedet var dårlige. (Med fare for å høre new-age ut, styrer jeg som regel unna ord som ”vibber” og ”aura”, men dette stedet var ikke bra og oste reir). Ørjan og meg sa ikke noe til hverandre, bare gikk rundt og sanka ved, og fant til slutt ut at dette ikke fungerte. Dagen etter skulle vi til Rysstad for å besøke Kirsten Bråten Berg, så vi kunne like gjerne trekke lengre sør før vi fant et passende sted å overnatte. Klokken ti på kvelden fikk vi nok av hele turen. Alt vi hadde sett var severdighetsmerker som antydet historie, og campingplasser. Jeg fikk en stygg følelse av at hele Setesdal er en kamp om turister og kulturen er formet av det. Til slutt fant vi Sølvgarden i Rysstad sentrum. Vi fikk leid en liten leilighet til over tusen spenn – fire hundre og femti kroner dyrere enn Bjoen, og sist innreda på slutten av åttitallet. Selve fasaden til Sølvgarden minna om Setesdals utgave av Las Vegas. Vi ble møtt av en innflytter, husker ikke navnet, men det var noe på A tror jeg, han var fra Asker. Ørjan lurte på hvordan han havna her, og selvsagt var det for konas del, som var derfra. Men han trivdes, likte skog og fjell, hadde to barn og fulltidsjobb, så hadde i grunn ikke tid til å savne tilbake til storbylivet. A fortalte om mange som var innom Rysstad, som så for seg en idyll på gård, men som ikke følte seg hjemme, eller fikk venner. Det gikk ikke an å velge venner her oppe, man måtte ta til takke med dem man fikk. Det hørtes brutalt ut, men det er vel sånn det er. Jeg tenkte tilbake på hvor jeg vokste opp, der kunne heller ikke jeg velge venner, vi var fem i gjengen og det var mange nok. Noen flytta innom, men flytta ikke lenge etter ut igjen. Jeg er fortsatt gode venner med alle fem i dag, og selv om vi er ulike på mange punkter har vi mange likheter, og har fått mange felles verdier, som et godt forhold til naturen.
På Sølvgarden hadde de et femstjerners sanitetsanlegg, med eget bad til barn. Det er sikkert trygt, men barn kan være brutale. Mer enn det tenkte jeg ikke om hele anlegget, vi hadde eget bad.
Rundt midnatt var vi overtrøtte og småbrisne. Vi hadde spist nok et måltid bestående av brød og ost. Det glei fortsatt ned. Vi gikk en tur rundt på kirkegården og Ørjan fotograferte kors. Hadde det vært spilleautomater på Sølvgarden hadde jeg prøvd ut lykken og blitt blakk, i stedet gikk jeg og la meg og prøvde å lese. Konsentrasjonen var rettet mot det utsvetta sengetøyet som var blitt gult med årene. Putene var merka med hotellets navn. Hvem faen ville finne på å stjele svettegule puter? Jeg la fra meg boka og sovna, til slutt.
tirsdag 2. august 2011
Med fare for livet
30 minutters tur, og du ender opp der du starter. Et innblikk i hvordan setesdøler prøvde å komme seg ut fra dalen, ned mot havet, før det var tunneler. Dagens tunnel kom i 1985, det året jeg ble født. Med meg kom tunnelen, det stemmer selvsagt ikke, men jeg kan ikke unngå å tenke tanken.
Jeg hørte ikke en lyd. Annet enn biler som suste forbi langs riksvei 9, og Ørjan, som tok bilder av alle kulturminnene, minner fra krigen, poster til tyskere, og piggtråd. En stein, som ingen helt vet hva er, men sannsynligvis et merke for å markere tomt. Og en forhøyning i bakken. Det har ikke vært utgravinger i forhøyningen, men man antar at det er ei smie som kan være ”fleire hundre år gamal”.
Veien har blitt lagt om flere ganger. Før 1770 gikk det ikke an å passere med hest. Folk måtte klatre loddrett i stiger. Her hevdes det at flere har falt utfor og drukna. (Bl.a. han man kunne høre skrik fra om man hadde god fantasi). Etter 1770 lagde man stier av tømmerstokker så man kunne geleide hestene forbi den vanskelige passasjen. Man måtte holde fast i seletøyet og halen, i følge tegninger. Først i 1879 kunne man passere med hest og kjerre. Da hadde man dynamitt og sprengte seg en vei rundt hele fjellet. Det året jeg ble født fikk man tunnel. Mye enklere.
Vi møtte en dame som bodde rett ved løypa til Byklestigen. Hun stod i tunet og luka ugress. Vi hadde gått oss vill, og lurte på hvor løypa fortsatte. Hun klagde på veivesenet som hadde skilta for dårlig. Jeg nikka og var enig. Dama selv pleide å gå løypa hver søndag. Det var slik hun holdt seg i form. Hun så ut til å være i god form. Det slo meg at hun gjenga historien om ”Stigen” på akkurat samme måte som skiltene, like usikkert, mens hun gestikulerte med armene om hvordan man geleida hesten på tømmerstokkene. Ørjan tok bilder av gress mens hun prata. Før vi gikk videre ønska hun oss god St. Hans. Vi takka og ønska henne det samme. Hun fortsatte med å luke og vi gikk videre.
Har du verkeleg god fantasi, vil du høyre rop, hestevrinsk eller hjullydar. Kan hende vil du jamvel høyre han som sklei på isen i ”Stigen” og drukna i elva.Byklestigen
Jeg hørte ikke en lyd. Annet enn biler som suste forbi langs riksvei 9, og Ørjan, som tok bilder av alle kulturminnene, minner fra krigen, poster til tyskere, og piggtråd. En stein, som ingen helt vet hva er, men sannsynligvis et merke for å markere tomt. Og en forhøyning i bakken. Det har ikke vært utgravinger i forhøyningen, men man antar at det er ei smie som kan være ”fleire hundre år gamal”.
Veien har blitt lagt om flere ganger. Før 1770 gikk det ikke an å passere med hest. Folk måtte klatre loddrett i stiger. Her hevdes det at flere har falt utfor og drukna. (Bl.a. han man kunne høre skrik fra om man hadde god fantasi). Etter 1770 lagde man stier av tømmerstokker så man kunne geleide hestene forbi den vanskelige passasjen. Man måtte holde fast i seletøyet og halen, i følge tegninger. Først i 1879 kunne man passere med hest og kjerre. Da hadde man dynamitt og sprengte seg en vei rundt hele fjellet. Det året jeg ble født fikk man tunnel. Mye enklere.
Vi møtte en dame som bodde rett ved løypa til Byklestigen. Hun stod i tunet og luka ugress. Vi hadde gått oss vill, og lurte på hvor løypa fortsatte. Hun klagde på veivesenet som hadde skilta for dårlig. Jeg nikka og var enig. Dama selv pleide å gå løypa hver søndag. Det var slik hun holdt seg i form. Hun så ut til å være i god form. Det slo meg at hun gjenga historien om ”Stigen” på akkurat samme måte som skiltene, like usikkert, mens hun gestikulerte med armene om hvordan man geleida hesten på tømmerstokkene. Ørjan tok bilder av gress mens hun prata. Før vi gikk videre ønska hun oss god St. Hans. Vi takka og ønska henne det samme. Hun fortsatte med å luke og vi gikk videre.
mandag 1. august 2011
Rasteplass
Ikke langt sør fra Hovden sentrum var det på tide med hvile, vi stoppa ved en rasteplass og så etter et sted å fiske. Smurte oss skiver med ost, som foreløpig hadde vært hele kosten til nå, i tillegg til en kopp kaffe og et stykke sjokoladekake i Hovden sentrum. Snøret var uti elva, ikke langt uti, kanskje et par meter, og det var stille. Vi pratet med hviskestemmer, og det gikk opp for meg at vi måtte ha funnet en slags ro på stille Hovden. Vi var byfolk som var blitt sjokkskadet av stillhet, og turte ikke heve stemmen særlig.
Etter en kopp kaffe så jeg meg rundt. Det var mange fisker her. Små akvariefisker, yngel, som kanskje skulle bli store ørreter, om ikke de ble spist opp av større fisk. De holdt seg helt ved land, svømte unna meg og jeg prøvde å trenge dem inn i et hjørne som en gjeterhund.
Tyskere i bobiler stod parkert ved rasteplassen. Turister som vil spare penger, som har med seg mat og okkuperer parkeringsplasser som ikke koster noe.
Vi fikk ikke noe fisk denne gangen heller, jeg fikk opp en yngel, men slapp den ut igjen, og den svømte videre. Restene av mark på kroken fikk yngelen, så de kunne vokse seg større, og kanskje kommer jeg opp igjen, og fanger dem, alle sammen. (Men neppe).
Etter en kopp kaffe så jeg meg rundt. Det var mange fisker her. Små akvariefisker, yngel, som kanskje skulle bli store ørreter, om ikke de ble spist opp av større fisk. De holdt seg helt ved land, svømte unna meg og jeg prøvde å trenge dem inn i et hjørne som en gjeterhund.
Tyskere i bobiler stod parkert ved rasteplassen. Turister som vil spare penger, som har med seg mat og okkuperer parkeringsplasser som ikke koster noe.
Vi fikk ikke noe fisk denne gangen heller, jeg fikk opp en yngel, men slapp den ut igjen, og den svømte videre. Restene av mark på kroken fikk yngelen, så de kunne vokse seg større, og kanskje kommer jeg opp igjen, og fanger dem, alle sammen. (Men neppe).
søndag 31. juli 2011
Jern
På Breive, nær Hovden, fem kilometer unna, skulle det være groper i bakken fra jernutvinning på 1100-tallet. Mange groper. Vi kom til en bom, og et pumpeanlegg som summet. Vegetasjonen var tett av skrudde fjellbjørk. Vi gikk ned til vannet som hører til Otravassdraget. Det var kanskje viker i vannet. Kunne kanskje minne om hull. Vi fant steiner, vi fant jern. Jærn. Og snudde igjen, passerte et hus, et hull, med vann, jernutvinning? Basseng? Andedam? Uvisst.
-
Vi gikk mot uendelig med jern i sekken. Der med skilter langs stien, et gjengrodd søkk, gammel blestertuft, flere, om en har øyet med seg, kan man kanskje finne det som en gang var, restene, av jernvinnetufta.
LYD – LJOS – RØYK – LUKT (uten bokstaver)
Juli 2003, tusenårstedet
-
Vi gikk mot uendelig med jern i sekken. Der med skilter langs stien, et gjengrodd søkk, gammel blestertuft, flere, om en har øyet med seg, kan man kanskje finne det som en gang var, restene, av jernvinnetufta.
Har du riktig god fantasi, høyrar du kanskje også knitringa av flammer, hogging av tre, sinte sukk frå slitne gropgravarar med brukne trespader, og skrik frå han som gjekk for langt ut i myra.
LYD – LJOS – RØYK – LUKT (uten bokstaver)
Juli 2003, tusenårstedet
Abonner på:
Innlegg (Atom)